Agent 007 og operasjon syltetøyglass

Mens husbonden leker James Bond i en museumsverdig kontorbrakke, kjemper jeg mitt livs kamp mot en kranglete rygg, en blodig hund og et uoppnåelig syltetøyglass på nederste hylle.

Ti dager og ti netter. I Forsvarets målestokk er det knapt en kaffepause, men for oss er det personlig rekord i fravær. Vi er langt mindre vant til separasjon enn de fleste andre forsvarsfamilier – og det merkes i hele huset.

Hjemmefrontens unntakstilstand startet idet jeg vinket farvel på stasjonen og prøvde å roe ned en utrøstelig pappagutt. Arvingen reagerte med vantro da han skjønte at pappa ikke alltid kunne svare på mobilen. «Hemmelig oppdrag sånn som James Bond? Javel, hvorfor sa du ikke det med en gang?»

Sammenligningen fikk meg til å lure på hva vår egen agent 007 egentlig drev med. Men i stedet for smoking og kasinoer satt han sannsynligvis i en lurvete kontorbrakke fra 1942, omgitt av retrorutete gardiner og en eim av gammel Teddy og Petterøe’s som hadde klort seg fast i veggene siden krigen.

Mens husbonden beundret nittentoogførr-estetikken i en av Forsvarets museumsverdige bygninger, utførte mitt 46 år gamle skrog et uventet bakholdsangrep. Jeg er det man kaller en erfaren kroniker: Den «heldige» vinneren av både «tullerygg» og «tulletarmer». Tulleryggen skyldes en artrose som gjør ryggsøylen like fleksibel som en vrang oberst på en dårlig dag. Tulletarmene er en lunefull IBS som gjør at jeg gladelig ville byttet bort både sjelens evige hvile og min siste rull med dopapir for å kunne fordøye en helt vanlig brødskive med gulost.

Min umiddelbare tanke var: Ikke nå! Som deltidsansatt med stadig krympende stillingsprosent vet jeg altfor godt hvor avhengig jeg er av at alt spiller på lag. Etter nitidig planlegging av en familiekabal styrt av et midtparti med en dagsform mer uforutsigbar enn en gjennomsnittlig HV-øvelse, merket jeg svetten piple på overleppa. Å håndtere to lidelser samtidig er som å løse en ligning med to ukjente. Som selvdiagnostisert dyskalkuliker føles det som å programmere en 80-talls mikrobølgeovn etter en dårlig, finsk bruksanvisning mens noen roper deg i øret.

I rollen som logistikksjef med midlertidig eneansvar og en rygg som har gitt opp, er det ikke de langvarige konsekvensene som skremmer. Det er de små hverdagsbagatellene som plutselig eskalerer til nasjonale kriser. Hvor vanskelig er det å rekke en utviklingssamtale på skolen samtidig som egen logistikk-kjede (ryggen) krever akutt vedlikehold? Svaret er: Ganske vanskelig. Hjemmefrontens behov for behandling måtte vike for guttungens utdanning, og snart befant jeg meg i en skvis der jeg knapt klarte å brette meg inn i bilen for å hente på SFO.

Samtidig som agent 007 opererte i det skjulte, sørget vår overivrige setter for at jeg fikk mitt eget «blodbad» på hjemmebane. Hun kom deisende ut av et kratt med rødflammet pels og en nese som krevde langt mer enn vanlig førstehjelp. Dermed bar det rett til veterinæren for å få sydd hardangersøm over halve snuta, mens min egen rygg i kulissene oppførte seg mer dramatisk enn forrige onsdags værmelding i Finnmark.

Tilbake i heimen møtte jeg overmakten: et syltetøyglass på nederste hylle. Det var like utilgjengelig som om det befant seg i en annen tidssone. Siden ryggen nektet å bøye seg, og guttungen nektet å motta ordre, ble menyen diktert av hva som fantes i håndgripelig hoftehøyde. Vi levde på knekkebrød og Fjordland, mens jeg kastet lengselsfulle blikk ned mot syltetøyet og nabopakken med pasta. Det var offisielt: Inventaret hadde vunnet. Jeg levde som en gråhegre – alt ble inntatt stående på stive bein.

Samtidig skjøt guttungen i været som ugress på en økologisk åker. Midt i kaoset trengte han både nye sko og ny turbukse – kanskje en bivirkning av det mentale vokserykket han har fått som familiens eneste intakte ryggsøyle. Oppvaskmaskinens nederste skuff ble uoppnåelig territorium, og oppvasken ble stablet i høyden helt til tårnet krevde en ingeniørutdannelse for å holde seg oppe. Å outsource jobben til arvingen ville utløst så massive krigserklæringer at jeg konkluderte: Oppvasken får heller stå som et monument over en – tross alt – intakt husfred.

Nå er endelig unntakstilstanden over – i det minste frem til en overivrig sjef finner ut at min uunnværlige husbond må ut på nok en «utflukt» i uspesifisert territorium. Mellom ryggsvikt, turbukse-shopping og diplomatiske kriser ved kjøkkenbenken har jeg lært min viktigste lekse: Noen ganger er det bedre å tåle et tårn av skitten oppvask og kjedelige middager enn å risikere full krig på hjemmebane.

Idet husbonden ramler inn døra med en eim av diesel og tåfis fra en hel bataljon, møter han Hjemmefrontens øverstkommanderende med en stum pekefinger mot nederste kjøkkenhylle. Han bøyer seg ned som i en velsignelse, fisker opp glasset fra dypet og skrur av lokket med et lett klikk. Seieren er vår. Huset står ennå, og syltetøyglasset har endelig møtt sin overmann. Agent 007 er kanskje operativ i felt, men her hjemme er han først og fremst en glorifisert boksåpner. Velkommen hjem til hverdagshelten.