Petit

Vårtegnene strømmer inn over dørstokken hver dag: Gjørmete støvler fylt til randen med sand fra Østvang skole. Samtidig har fuglehunden unnagjort årets første akutt-time hos veterinæren og kan nå «pynte seg» med sting over hele snuta. Takk og pris! Våren har ankommet som en voldelig eksplosjon i pastell – over et landskap som inntil i går minnet mest om en marerittaktig ødemark av hundebæsj og gjørme. Jeg prøver å trekke pusten dypt og se for meg hvordan den skjøre blåveisen,

Er man en gourmetkokk bare fordi man har mestret kunsten å steke et egg uten at plommen sprekker.? Hvorfor kaller jeg meg «hobbyskribent» når den mer profesjonelle betegnelsen «skribent» ikke engang er en beskyttet tittel? Min selvvalgte tittel smaker vitterlig av amatør, men det er nettopp det som er poenget. Jeg er en glad amatør på stadig jakt etter mer kunnskap, og jeg bruker begrepet rett og slett fordi skriving er en hobby – ikke et levebrød. I mitt hode er en skribent

Våren er i anmarsj, og juniors vinterklær henger bokstavelig talt i en tynn tråd. Sesongens siste skidag på skolen er gjennomført, men allerede kvelden før måtte det utføres «øyeblikkelig hjelp» på vinterbuksa for at den skulle overleve en siste økt i snøhaugene på Budor. Dette er ingen billigbukse sydd på en kummerlig fabrikk i Langtvekkistan, men en såkalt kvalitetsbukse kjøpt for altfor mange hundrelapper på et overbefolket shoppingsenter rett før jul. Etter knapt et kvart

Både Vinter-OL og vinterferien er herved historie. Etter noen runder med lynraske kalkuleringer – utført med en sjelden grad av talentløs flid – kan jeg konstatere at Trøndelag selvfølgelig vant OL i år igjen. Når det gjelder hvem som vant vinterferien, er jeg imidlertid mer usikker på regnestykket. Her sitter jeg – den ene halvdelen av et utslitt foreldre-kollektiv – med et ansikt som har fått den karakteristiske fargen til en overvintret kålrot i en mørk kjeller. Hestehalen

Kjært barn har mange navn, og Linnea Dorothea Kokolea kom til oss fra Kattehjelpen Hedemarken høsten 2023. Som en tolv uker gammel kattunge på knappe 1,2 kilo, entret hun stua med en selvfølgelig autoritet og en selvtillit som krevde langt mer plass enn den lille kroppen skulle tilsi. Det ble raskt tydelig at hun hadde et naturtalent for ledelse. Allerede første dag ble våre to hunder resolutt presset ut av sin egen seng, slik at den lille pelsdotten – på størrelse med en mid

Å selge et produkt kan føles som en bønn om mental juling hvis du er vokst opp med et litt for sterkt fokus på både jantelov og bygdedyr. Er du i tillegg introvert og foretrekker å bli skutt i foten fremfor oppmerksomhet, har du et seriøst problem. Havner du først i det uføret at du  må  selge noe, kan disse hindringene forkludre både prosessen og resultatet. Vanskelighetsgraden skyter i været idet produktet blir personlig. Det er én ting å selge kuleis fra en kiosk en varm s

Dette er Easy. Hun bærer et navn som i dag fremstår som en dårlig spøk. Det startet med en kamerat som med dyp overbevisning forklarte at engelske settere var så enkle  å trene at de var «selvgående» i jaktterrenget. Han solgte oss drømmen om en hund som i praksis trente seg selv, mens vi kunne tusle bak med kakao i sekken og nyte skogens ro. Realiteten traff oss som en våt ullvott i ansiktet – vi trodde vi hadde kjøpt en splitter ny Tesla, bare for å innse at vi satt i en lø

En algoritme er rett og slett en digital oppskrift: Inndata (input) → Logisk behandling → Utdata (output). Algoritmene får med seg alt, selv når du er på Instagram og faller for en fluffy katt på trampoline. Systemet regner ut nøyaktig hva som trigger deg, og vips er nyhetsstrømmen tapetsert med katter og sleske trampolinereklamer. Jeg har flere ganger hoppet høyt i sofaen i ren forskrekkelse over at telefonen tilsynelatende har bedre kontroll på både mitt ytre liv og mitt in

Menneskers personlighet kan ofte beskrives ut fra hvordan vi henter energi. Begrepene introversjon  og ekstroversjon  stammer fra Carl Jung, og handler forenklet sett om hvor vi henter «strømmen» fra: En introvert lades opp i ro og ettertanke, mens en ekstrovert får energi gjennom sosial samhandling og ytre impulser. Skal vi tro dagens arbeidsmarked, er det sistnevnte som har blitt den eneste gyldige malen. Vi har en tendens til å favorisere dem som tar mest plass i rommet. T

Det sies at stillesitting er den nye folkesykdommen, og joda – man kan fint pådra seg både kink og lumbago av en ekstremøkt i godstolen. Men det finnes en langt mer ydmykende vei til forfallet. Jeg snakker ikke om den typen heroiske smerter man får etter å ha fullført Norseman Xtreme Triathlon eller slept seg gjennom et endeløst ultraløp i piskende motvind. Der er liksom varige mén, neglesprett og brukne ankler en del av den overprisede startkontingenten. Jeg snakker om den a

«Fake it till you make it» – eller den norske varianten «å late som man har kontroll, til man plutselig får det» – er den eneste ferdigheten jeg virkelig mestrer. Jeg har lært meg kunststykket å fremstå som en krysning av en duracellkanin og en ambisiøs mellomleder, mens jeg i realiteten heller ville takket ja til en unødvendig rotfylling uten bedøvelse bare for å få muligheten til å legge meg nedpå litt. For å dele av denne tvilsomme kunnskapen: Det er ekstremt viktig å beha

Jeg har helt bevisst valgt å bosette meg mer enn bare et steinkast unna Løten sentrum. Noen vil kanskje si jeg bor uforholdsmessig langt ute i skogen – jeg befinner meg tross alt nærmere Hølmyrkoia enn Europris. Andre vil derimot hevde at jeg bor ganske sentralt. Det tar tross alt under to timer inn til Oslo. Selv om jeg frivillig har begått det kunststykket å bosette meg langt ute i villmarken – jeg mener utenfor Bergumfeltet – hadde jeg ikke den fjerneste anelse om hvilke k

Familielivet byr på så mangt, men denne formen for russisk rulett – der hovedpremien er eksotiske virusvarianter man bare kan ane omfanget av – er en form for spenning jeg gjerne skulle byttet bort mot en dørgende kjedelig kveld i sofaen. Først ut i denne runden med «pest eller kolera» er husets arving. Spørsmålet er ikke  om  vi blir syke – det anser jeg som hogd i stein – men fra hvilken flanke det første biologiske angrepet blir satt inn. Er skolen selve episenteret for ka

Jeg engasjerer meg i mye og mangt, men det mest fornuftige – i mitt hode, i hvert fall – er klimaengasjementet. Her må både lidenskapen for mummikopper og den evige krigen mot ultraprosessert mat vike. For la oss være ærlige: Det hjelper fint lite med fryseren full av surdeigsbrød med perfekt skorpe hvis verden brenner opp mens jeg leter etter kortreist agurk i en overpriset gårdsbutikk. Jeg står der og beundrer en agurk så lokal at den praktisk talt har eget personnummer, me

Jeg hjemsøkes av en uforklarlig trang til å hamstre Mummikopper. Selv om kjøkkenskapene for lengst har passert bristepunktet, nekter ønskelisten å slutte å vokse. Det er riktignok irriterende at det er «trangt om saligheta» på hyller som egentlig var tiltenkt en minimalistisk tilværelse, men minimalismen må alltid vike når en ny skatt skal innlemmes i samlingen. Og med «skatter» mener jeg altså helt ordinære porselenskrus prydet med fargerike – og tidvis glorete – finske trol

Her på Hedmarken klager vi hvis det faller to centimeter slaps på riksvei 25, eller hvis tåka ligger litt for tett over Mjøsa en vanlig januardag. Vi sender ut farevarsler for det nordlendingene kaller en god klestørk. Etter noen år i Nord-Norge har jeg lært én ting: Vi søringer driver med meteorologisk flisespikkeri. Nordlendingene driver med ren overlevelse. Mitt første møte med det virkelige Nord-Norge var Andenes. Der er ikke naturen bare et vakkert postkort med nordlys;

Enten du sitter på hjemmekontoret eller på jobben: Tenker du over hvordan du fremstår i digitale møter? Noen prioriterer antrekket. Andre fintrimmer lyssetting, sveis og kameravinkel for at både ansikt og stue skal fremstå plettfrie. Ideelt sett er vi mest opptatt av det faglige budskapet, men i praksis ender vi ofte i en stressende spagat mellom fag og fasade. Det skal lite til før en samling tomflasker i bakgrunnen overtar oppmerksomheten mens du underviser en årvåken forsa

Tradisjonen med rikelig og – la oss være ærlige – ekstremt fettrik julemat har dype røtter i norsk historie. Den er formet av en salig blanding av hedensk overtro og de beinharde praktiske hensynene i det gamle bondesamfunnet. Før i tiden trodde man at jo fetere maten var, desto mindre var sjansen for at onde makter fikk fotfeste. Det tykke laget med smør på grøten var ikke bare hjerteinfarkt på en asjett; det var et «beskyttelsesskjold» mot mørketidens farer. Før kristendomm

Lille julaften i Løten sentrum drives av en helt egen form for kontrollert aggresjon. Den ellers døsige hovedgaten er forvandlet til en kamparena for logistikk i tolvte time. Biler jager forbi i et uvant tempo; bremselysene blinker nervøst i krysset ved RC-shopen. Europris-parkeringen er så elektrisk at CC Vest på en lørdag fremstår som en øde rasteplass i januar. Mellom hvinende dekk og hissige horn svinger bilene med fiendtlig målrettethet. Jeg navigerer meg anspent gjennom