Den skjulte helsefellen

Når byråkratiet og politikerne krever konstant, målbar bedring for usynlige sykdommer, blir systemet helsefarlig.

Hva gjør du når velferdsstaten ikke tror på det som feiler deg?

Etter å ha lagt igjen 20 år i det norske yrkeslivet, opplevde jeg at det økonomiske sikkerhetsnettet revnet over natten. En skrivebordslege i NAV, som aldri har møtt meg, overstyrte mine egne behandlere og satte store spørsmålstegn ved min reduserte arbeidsevne. Konsekvensen ble avslag på arbeidsavklaringspenger (AAP).

I dag jobber jeg deltid på grunn av irritabel tarm (IBS). Jeg mottar ingen støtte fra staten, men bærer det økonomiske tapet selv. Burde ikke velferdsstaten ha rom for å fange opp en svingende helse før alt kollapser?

Offisiell statlig mistillit

Denne systemiske mistilliten er ikke lenger bare et problem hos NAV; den er i ferd med å bli offisiell statlig politikk. Regjeringens innstramminger i sykmeldingsordningen – med det rigide «følg eller forklar»-prinsippet for leger og et ensidig press mot gradert sykmelding – gjør hverdagen for kronisk, usynlig syke direkte uutholdelig.

Jakten på sykefraværsstatistikkene tar overhodet ikke høyde for at sykdommer som IBS ikke følger en lineær tidslinje, men svinger uforutsigbart. Når byråkratiet og politikerne krever konstant, målbar progresjon for at man i det hele tatt skal få eller beholde sykepenger, tvinges pasienter inn i firkantede rammer som bare gjør dem sykere.

IBS er en trælete sykdom i seg selv, men belastningen ved å ikke bli trodd gjør den usynlige hverdagen enda verre. Sannheten om kronisk lidelse er stikk i strid med systemets mistenkeliggjøring: Jeg later ikke som jeg er syk – jeg bruker tvert imot enorme krefter på å late som om jeg er frisk. Kampen for å bli trodd av en saksbehandler eller en presset fastlege krever krefter jeg for lengst er i minus med.

Kampen tas med penn og papir

Tusenvis av mennesker fanges akkurat nå i denne «synlighetsfellen». Når systemet krever en åpenbar, visuell diagnose for å yte hjelp, svikter samfunnet dem som faller utenfor den synlige normalen.

Jeg nekter å krype stille langs veggene med en mage i opprør og et avslagsbrev i hånden. Derfor har mine opplevelser blitt til en bok.

Når de tradisjonelle forlagene i dag er intenst opptatt av antall følgere på sosiale medier og algoritmer fremfor innhold, må man ta saken i egne hender. Jeg nekter å finne frem danseskoene for å lage virale videoer for å selge budskapet mitt. Min idé er langt mer radikal: Å selge det jeg skriver, ved å skrive. Derfor gir jeg ut boken på eget forlag. For å vise at dette stikker dypere enn egen lommebok, skal et eventuelt overskudd fra boksalget gå uavkortet til forskning på IBS.

Kulturbransjen etterspør kjendiser, og politikerne etterspør målbare diagnoser. Midt i dette står de usynlig syke og de stemmeløse. Hvis disse sidene kan hjelpe bare én person til å føle seg mindre alene i møte med et ansiktsløst NAV-byråkrati, er målet nådd. Kampen tas best med penn og papir – helt uten paljetter og dype knebøy for algoritmene eller statlige budsjettposter.