Kunsten å fordøye en bokutgivelse -Hæsjtægg reklame

Når boksalg tilsynelatende krever kjendisstatus og virale dansevideoer, satser jeg alt på ren skriveglede – helt uten dansesko, men med et håp om å hjelpe flere med å fordøye brødskiva si.

Det er bestemt – det blir bok! Boken er skrevet av hobbyskribenten selv, etter mye akking og surmuling over at bare kjendiser får gi ut bøker. Hva skjer når noen som ikke er kjendis, har noe å si?

De tradisjonelle forlagene er veldig opptatt av hvor mange følgere skribenten har på sosiale medier når de vurderer om et manus er verdt å satse på. Da skjønner alle og enhver at ei middelaldrende husmor på Løten – som til og med ikke får lov til å ha TikTok på telefonen av arbeidsgiveren sin – ikke nødvendigvis er noen reser til å markedsføre seg selv.

Jeg har brukt mer enn én kveld sammen med husbonden, der vi som to gamle stokker, febrilsk og lettere forvirret, har prøvd å finne ut hvordan man poster ting på Instagram. Nå som vi endelig er i ferd med å forstå alle mulighetene, gjenstår det bare å finne ut hvordan man blir synlig i dette gedigne havet av en plattform. Hørte jeg «dråpen i havet» og «hvordan bli synlig»? Jadda, da er det videoer som gjelder – eller «reels» som det heter. Jeg har bestemt meg for å la være å finne frem danseskoene for å lage en fengende reel for å selge bøker.

Jeg har nemlig kommet på en vill tanke: Hva med å prøve å selge det jeg skriver ved å – trommevirvel – skrive? Kjedelig og altfor lite innovativt, fremoverlent og nyskapende, sier du? Uansett så påstår jeg hardnakket at jeg har mer bruk for skrivetrening enn dansetrening – sånn rent praktisk i hvert fall. Derfor har lokalavisene siden nyttår blitt pepret med diverse leserinnlegg, og det har til og med sneket seg inn et par kronikker i Dagsavisen.

Skrivetrening får jeg i bøtter og spann – eller mest i form av et gigantisk, overlastet vogntog av et lastebillass med tekst. Et sånt lass som får asfalten på riksvei 3 til å krølle seg som fuktig matpapir, og der girkassa skriker i dødsangst bare jeg ser en svak motbakke. Noen av innleggene har skapt både debatt og hjerteklapp, mens andre har sunket lydløst i jorda.

Jeg bestemte meg for å kvalitetssikre teksten til boka ved å benytte meg av en tekstkonsulent som er en lynende skarp, anerkjent forfatter. Hun heier og viser tommel opp, og det er jo flott. Helt til jeg plutselig hører «styggen på ryggen» som sier: «Folk heier da på dem som kommer sist i mål også.» Da ble det brått bestemt at denne styggen må ned fra ryggen – og det brennkvikt.

Nå gjenstår det å bestemme hvor mange bøker jeg tror jeg kommer til å selge, hvor og hvordan de skal trykkes, hvordan de skal se ut, og hvor mye det vil koste av både grå hår og finanser. Grå hår har jeg i overflod, men det står verre til med finansene. Denne beslutningssløyfen ser akkurat nå ut som en enorm floke av ting som må bestemmes.

Jeg har forresten bestemt at boken skal komme ut utpå høsten en gang – helst rundt skolestart. Så får vi se om trykkerier og bokbrekkere – jeg mener grafiske designere – er enige.

Det aller siste som ble bestemt, var tittelen: «Kunsten å fordøye ei skive med gulost – En overlevelsesguide for oss med irritabel tarm».

Så da vet dere det. Hvis noen sliter med akkurat dette, er det bare å kjøpe boken til høsten – og finne noe annet å spise i mellomtiden.