Jeg er ingen budsjettpost – jeg er en kroniker

Regjeringen vil «kjøpe» lavere sykefravær med bonussjekker til leger. For oss kronisk syke føles det som om Vestre og Stenseng gambler med vår helse for at statistikken skal se pen ut på papiret.

At regjeringen vil ha ned sykefraværet, er ingen nyhet. Men da jeg leste at helseminister Jan Christian Vestre og arbeids og inkluderingsminister Kjersti Stenseng vurderer å innføre økonomiske insentiver til fastleger som får ned fraværet, føltes det som om virkeligheten ble erstattet av et absurd teaterstykke – skrevet av en overivrig siviløkonom som har sett seg blind på egne Excel-ark.

Et av tiltakene er at fastleger skal få bedre betalt for å «hjelpe» pasienter til å jobbe litt, fremfor å gi full sykmelding. Skal vi nå sitte på legekontoret og lure på om legens råd skyldes min helse, eller om hen prøver å finansiere neste rentehopp på boliglånet? Er vi der nå, at jeg som kroniker må sjekke legens private formue før jeg bestiller time? Jeg trenger en lege som har råd til å prioritere min helse over regjeringens bonussjekker.

Den hellige alliansen mellom lege og pasient tåler mye, men den ryker idet helseministeren sniker seg inn på legekontoret og vifter med økonomiske lokkemidler foran en utslitt fastlege med akutt behov for rekreasjon i sydlige strøk.

Bak satiren ligger et dypt alvor. Som pasient skal du være trygg på at legen vil ditt beste – ikke at tankene vandrer til neste tariffavtale mens du legger ut om dine helseplager. For en kroniker i et livslangt løp med helsevesenet er denne tilliten alt. Jeg får klamre meg til håpet om at journalisten har mista nattesøvnen over bunadsskjortene, og at saken om bonussjekker i virkeligheten bare er en massiv trykkfeil.

Mistilliten stopper ikke ved legekontorets dør. Det går kaldt nedover ryggen på meg når regjeringen snakker om at «folk skal kunne være på jobb også når helsen skranter». Jeg lever allerede på grensen av det systemet har diktert at jeg skal mestre – en stillingsprosent jeg hver dag kjemper for å beholde. For hva betyr egentlig «skranter» i regjeringens vokabular? Det er en avgrunn mellom det å føle seg litt uggen og det å stå i et smertehelvete som krever total hvile for at man ikke skal ende opp som permanent ufør. Ved å tåkelegge alvoret i sykdom med lettvinte begreper, fjerner man i praksis retten til å være syk.

For mange av oss er nemlig den «jobbingen» regjeringen etterlyser, den sikreste veien mot økonomisk ruin. Jeg har selv gått i uførefella: Jeg presset meg til å jobbe gradert gjennom min forrige sykmeldingsperiode i et desperat forsøk på å bidra.

Belønningen? Avslag på arbeidsavklaringspenger (AAP) fordi systemet mente jeg hadde bevist en arbeidsevne jeg egentlig ikke har. Systemet er rigget slik at hvis du biter tennene sammen i dag, bruker NAV det som bevis på at du ikke trenger støtte i morgen. Ved å premiere leger for å presse pasienter inn i gradert arbeid, dytter Vestre og Stenseng flere av oss rett ut i denne fella. De ber oss gamble med vår fremtidige inntektssikring for å pynte på statens statistikk.

Vestre hevder at kravet om begrunnelse for 100 prosent sykmelding ikke skal føre til merarbeid. Men legene drukner allerede i papirer. Som kroniker vil jeg ha en lege som ser på meg – ikke en som stirrer inn i skjermen for å sikre egen ryggdekning overfor departementet. Regjeringen glemmer dessuten arbeidsgiverens rolle: En gradert sykmelding er verdiløs hvis arbeidsplassen ikke har oppgaver man faktisk kan mestre.

Vestre og Stenseng snakker om sykefravær som en budsjettpost som skal balanseres. For oss som lever med kronisk sykdom, er sykmeldingen sikkerhetsnettet som hindrer oss i å falle helt ut av samfunnet. Nå vil regjeringen klippe hull i nettet og gi legen din betalt for å se en annen vei.