Liten og nett eller flodhest med sprett?

Hvorfor bruke skohylle når man har parkeringsplass?

Det er fascinerende hvordan kjempetrollet og den vesle spurven lever i total harmoni. Spurven er riktignok så liten at den er usynlig på bildet, men stol på meg – den er der!

Jeg blir aldri liten og nett – med mindre jeg sammenligner meg med en giraff eller en flodhest. Blant vanlige mennesker er sjansen stor for at det er jeg som er flodhesten i rommet. Men i min egen slekt er vi litt utenom det vanlige. Der er oddsen heldigvis stor for at jeg ikke er den eneste flodhesten i flokken. Den eneste gangen jeg kan huske å ha følt meg i nærheten av «liten og nett», var faktisk i kakekøa på slektstreffet – da jeg forsvant helt i mengden av andre kakesultne kjemper.

Jeg var ganske voksen før jeg innså at to meter på strømpelesten ikke er normalhøyde for folk flest – det er bare standarden for gutta i min familie. Min ektemann, som kommer fra en slekt med helt gjennomsnittlige voksegener, blir derfor et altfor enkelt bytte for kjempenes vittigheter. Siden han mangler 20 centimeter på resten av flokken, må han tåle mange vitser om sin egen «dvergvekst». Han kan for eksempel fint bestille barnebillett på toget til han er godt over 50, så lenge han har på seg caps med propell og ser passe forvirret ut. Han blir gjerne trøstet med at han tross alt ikke er kortvokst, han er bare plassbesparende og miljøvennlig fordi han bare behøver å bruke halvparten så mye dusjsåpe som oss andre. Når flodhestfruen er ute og går med dvergmannen sin, ser vi ikke ut som et ektepar, men som en voksen på tur med en veldig selvstendig hobbit.

Heldigvis er det mangfoldet som skaper gjennomsnittet, og vittighetene blir selvfølgelig servert i retur. Han sender gjerne noen nydelige smasher tilbake på de forvokstes bekostning. For eksempel påpeker han at vi ikke bruker vanlige sko, men noe som mest minner om eplekasser fra Sogn – solid bygget for bratte skråninger og tunge lass. Her snakker vi ikke lenger om skinn og lisser, men om trekonstruksjoner med innebygd drenering og en lastekapasitet som krever dispensasjon fra Statens vegvesen for spesialtransport. Man kan jo bare forestille seg hvordan skohyllene i gangen lider av akutt materialtretthet. Det er tross alt begrenset hva en stakkars garderobe tåler når man parkerer et par gravemaskiner i hyllene.

Det er egentlig utrolig at vi – både store troll og små spurver – fungerer såpass harmonisk sammen. Ta for eksempel utfordringen med å være liten og nett kontra flodhest på en trampoline: Mens den ene når stratosfæren i et grasiøst svev, risikerer den andre å skape et sort hull i nabolaget ved første nedslag. Det krever sin tålmodighet å dele både trampoline og sprettenhet når tyngdekraften fordeler godene så urettferdig.

Men vi har funnet våre løsninger. I vårt hjem er alt basert på målestokkens ufravikelige lover. Jeg bruker langkost som tannbørste og må bøye meg ned for å sjekke om det er lavtrykk på vei, mens han bruker mine gamle joggesko som gjestesenger når slekta hans kommer på besøk. Vi lever rett og slett i en evig krig mellom det praktiske og det gigantiske. Men midt i all denne forvirringen finnes det ett tall som står fast, selv om logikken har forlatt bygningen for lengst:

Er det noen som lurer på hvor høye vi egentlig er? Sannheten er at herr og fru Kjerstad er akkurat like høye. Forskjellen er bare at den ene er 180 cm kort, mens den andre er 180 cm lang. Forstå det den som kan.