OL i estetikk

Kroppen min er visst blitt en nasjonalidrett. Jeg er omgitt av selvutnevnte eksperter som overvåker dagsformen min med samme intensitet som en femmil i Kollen. Straks vekta svinger et par kilo, sitter de klare i kommentatorboksene med dype analyser – som om hvert gram avgjorde et OL-gull i estetikk.

«Der ser vi Gunhild går friskt ut, men drakta sitter løst i dag! Her må det umiddelbart settes inn mer smør i kostholdet for å unngå slark!»

Slark og løse tekstiler må åpenbart unngås, da dette kan svekke de visuelle prestasjonene senere i sesongen – i hvert fall ifølge mine egne sportskommentatorer. Det er full krise i smørebua hvis fasaden endrer seg, og omgivelsene føler et kollektivt ansvar for at jeg skal levere.

Men mens de diskuterer aerodynamikken min rundt lunsjbordet, glemmer de en vesentlig detalj: Jeg har aldri meldt meg på noe verdenscuprenn.

All denne merkelige oppmerksomheten ville vært enklere å håndtere om folk bare spurte. Da kunne jeg forklart at en kranglete mage og kronisk sykdom gjør at jeg raser ned i vekt, mens gode perioder gjør at jeg går opp. Jeg er altså på mitt friskeste når jeg veier litt mer.

I stedet velger folk å rope: «Nå har du jaggu blitt for tynn, du må få i deg mer mat!» En kollega presterte til og med å annonsere foran hele kontoret at jeg ikke så «fin» ut lenger.

Der sto jeg, i ferd med å bli alvorlig syk, og ble vurdert som et interiørobjekt som hadde falmet i sola.

Vanligvis blir jeg målløs, men denne gangen kokte det over. Jeg satte fra meg kaffekoppen og sa rolig, men iskaldt: «Min kroppsvekt er ikke et samtaletema for deg eller noen andre her. Jeg er ikke her for å se fin ut for deg. Jeg er her for å gjøre jobben min.»

Selv som voksen dame uten ambisjoner om å være en velstelt Barbiedukke, setter slike kommentarer spor. Det er skremmende å tenke på hvordan disse ubetenksomhetene rammer dem som sliter mer med kroppsbildet enn med tarmsystemet. Jeg har nemlig gått i akkurat samme kommentatorfelle selv. I et overivrig forsøk på å være hyggelig, ga jeg en gang en venninne komplimenter for hennes enorme vekttap. Svaret hennes ble en bråstopp for min egen skråsikkerhet: «Så du syntes ikke jeg var fin før?»

Den dagen innførte jeg min egen jernlov: Jeg skal aldri, under noen omstendigheter, kommentere andres kropp. Enten du tror du deler ut en gullmedalje eller bare viser omsorg, er sannheten enkel: Ingen har bedt om din analyse fra kommentatorboksen.

Jeg har i hvert fall sluttet å tippe vekta til folk. Det er tross alt mer enn nok slark i mitt eget system om jeg ikke skal lete etter det hos andre.

Teksten er et utdrag fra et pågående bokprosjekt med arbeidstittelen «Tulletarmer – en overlevelsesguide for oss med irritabel tarm»