Utsultet hund i blåbærlyng

Når mangelen på hjemmebakt brød blir prekær, bakebollen støver ned og arbeidslysten er som en punktert trillebår, tyr jeg til min trofaste nødløsning: havregryn med melk. «Himmelropende kjedelig!» hører jeg gourmetene rope. Og ja, servert alene smaker det kanskje som våt papp, men her gjelder det å ha et triks eller to i baklomma.

Løsningen er å overdimensjonere bærtilsetningen. En solid dose blåbær og bringebær gjør underverker for både smak og humør. Tidligere brukte jeg mye tid på famlende hoderegning for å rettferdiggjøre prisen på bær i butikken, men nå har jeg konkludert: Pengene jeg før kastet etter godteri og ultraprosessert søppel, kan med god samvittighet overføres til bærkontoen. Magen jubler, og blodsukkeret slipper de verste berg-og-dal-banene.

Jeg har selvsagt hatt mine romantiske innfall om å være et selvberget naturmenneske. Planen var enkel: Ut i skogen, plukke bær gratis og nyte den kortreiste lykken. Men så har jeg jo denne hunden min. Easy er en engelsk setter av den klassiske, hengslete typen. Med sine brune og hvite tegninger ser hun mest av alt ut som en utsultet adelsdame som ikke har sett et måltid siden attenhundre-og-brødmangel. Hun bærer sin «anorektiske» fremtoning med en slik eleganse at folk på gata får lyst til å ringe Dyrebeskyttelsen. Men ikke la deg lure av de bedende øynene og de utstikkende ribbeina. Sett Easy i en blåbærlyng, og den sofistikerte fuglehunden forvandles på et nanosekund til en turbodrevet, biologisk støvsuger.

Det som i mitt hode skulle være en harmonisk og nærmest meditativ sanketur – en slags «naturkvinne møter mandag»-idyll – utvikler seg raskt til en desperat og skitten duell om hver eneste busk. Jeg kneler ned med bærplukkeren i et optimistisk forsøk på å sikre smakstilsetningen til neste frokost, men før jeg rekker å si «antioksidanter», kjenner jeg pusten til Easy rett ved øret. Det er ikke lenger en hund jeg har med å gjøre; det er et treskeverk på fire bein.

Kampen om ressursene er utmattende. Det er en konstant dragkamp: Skal det blå gullet havne i min plastbøtte, eller skal det forsvinne rett inn i den hvite kjeften som i løpet av sekunder farges dyp lilla? Å se en engelsk setter smile med et glis som minner om en overmoden aubergine, er et syn som brenner seg fast på netthinnen.

Etter noen runder med knuffing i skogbunnen måtte jeg bare kaste inn håndkleet. Å slåss med en setter om skogens blå gull er en kamp jeg er dømt til å tape – spesielt når motstanderen spiser bevismaterialet fortløpende. Dette ble rett og slett for mye styr for en dame som bare drømmer om litt kortreiste og billige blåbær.

Nå gjennomfører jeg min «bærplukking» på Kiwi. Jeg betaler med et smil, vel vitende om at ingen i kassa prøver å spise varene på vei ut av butikken. Easy får nøye seg med å sitte på kjøkkengulvet og stirre med sitt mest tragiske «jeg-har-ikke-spist-på-to-år-blikk» mens jeg strør butikkjøpte bær over havregrynene.

For alle med sensitive tarmer, tom brødboks og null tiltakslyst er havregryn med melk, bær og en solid dose loppefrø den ultimate redningen. Det er kjapt, det er enkelt, og viktigst av alt: Det foregår helt uten krangling i blåbærlyngen.

Teksten er et utdrag fra et pågående bokprosjekt med arbeidstittelen «Tulletarmer – en overlevelsesguide for oss med irritabel tarm»