22 minutter med ledig samvittighet
- Gunhild Kjerstad

- 7. feb.
- 3 min lesing

«Fake it till you make it» – eller den norske varianten «å late som man har kontroll, til man plutselig får det» – er den eneste ferdigheten jeg virkelig mestrer. Jeg har lært meg kunststykket å fremstå som en krysning av en duracellkanin og en ambisiøs mellomleder, mens jeg i realiteten heller ville takket ja til en unødvendig rotfylling uten bedøvelse bare for å få muligheten til å legge meg nedpå litt. For å dele av denne tvilsomme kunnskapen: Det er ekstremt viktig å behandle kroppens signaler som irriterende pop-up-reklamer man bare krysser ut. Her er det kun hodet og viljen som skal holde i rattet, selv om motoren koker og hjulene falt av i forrige sving.
En sentral del av denne prosessen er total oppofrelse – ideen om at alle andre må reddes før jeg i det hele tatt vurderer min egen hvilepuls. Tanken på at alle andres behov er viktigst, er unektelig vakker; da slipper man jo den brysomme jobben med å kjenne etter selv. Jeg vet nøyaktig hva som må gjøres når tante Olga ringer fra Trøndelag fordi gardinopphenget hennes krever akkurat min «estetiske presisjon» via FaceTime. Og selvsagt takker jeg ja når jobben antyder en reise midt i venninnens 40-årslag – et selskap hvor jeg allerede er selvutnevnt cateringsjef, toastmaster og ansvarlig for å blåse opp 150 biologisk nedbrytbare ballonger.
Når to verdener kolliderer og jeg har dobbeltbooket meg selv til det absurde, gjelder det å ikke miste motet. Løsningen er aldri å senke farten, men å skru opp frekvensen til et nivå der fysikkens lover slutter å gjelde. Er det mulig å få med seg halve jobbreisen, for så å utføre et fullstendig klesskift fra PowerPoint-antrekk til paljettkjole i baksetet på en Kia, mens jeg presser meg gjennom ettermiddagstrafikken for å rekke forretten? Svaret er alltid ja. At jeg står i en ellevill tidsspagat så vid at både sjelefreden og strømpebuksa synger på siste verset allerede før velkomsttalen, får så være.
Mens jeg smiler profesjonelt, stiger støynivået på innsiden. Pulsen dundrer i tinningen som en dobbel basstromme på en Satyricon-konsert uten ørepropper. Det slår aldri feil at magen knyter seg i en knute så hard at en sverm med utsultede Finnmarksmygg ville bøyd snablene før de i det hele tatt nådde frem til blodårene. Som ufrivillig ekspert på stress-fordøyelse har jeg lært meg hvem jeg skal lytte til: de som aldri har hatt puls over 60 i hele sitt liv. De forklarer meg rolig at smerten «sikkert bare sitter i hodet».
Og siden jeg er så god til å «ta meg sammen», tar det sjelden mer enn fjorten nanosekunder før den samme personen lurer på om jeg kan ta en dugnadsvakt kommende fredag. Jeg blir ikke provosert; jeg ser det heller som en gyllen anledning til min egen vridde form for «hjelp til selvhjelp». Det er jo tross alt viktig å holde formen ved like når man trener til NM i ignorering av egne behov. Jeg har uansett et ledig vindu på nøyaktig 22 minutter mellom henting på skolen og en veterinæravtale – akkurat nok tid til å plotte inn dugnaden før det nervesammenbruddet jeg har planlagt å rekke rett etter leggetid.
Så jeg smiler og rigger meg til for en ny etappe, i trygg forvisning om at verden tror jeg har full kontroll. Realiteten får seile sin egen sjø; jeg navigerer uansett etter en blanding av viljestyrke og galgenhumor – med en porsjon ironi så stor at den krever tilhengerfeste på Kiaen.






Kommentarer