Når finkjolen krever teltplugger

Mai er høysesong for selskaper der vi tvinges inn i plagg som krever pustestopp og millimeterpresisjon. Bunaden jeg fikk til konfirmasjonen, er et klassisk eksempel på et tradisjonelt torturinstrument – sirlig brodert av min egen bestemor. Det er rart med det: Tradisjonen om at skreddersydde finklær til en femtenåring skal vare livet ut, er så feilslått at selv ikke bestemors kjærligste sting kan skjule at plagget i dag fungerer som en polstret tvangstrøye som truer med å brekke ribbena mine hver gang jeg ler av en vits.

I tillegg til den prekære pustemangelen er dette antrekket så gjennomboret av bunadssølv at min sølvelskende tante Olga ville ha grått av misunnelse. Hun har som kjent en usunn forkjærlighet for sølvbestikk i alle varianter – og med alle søljene montert fremstår jeg tross alt som en vandrende kjøkkenskuff-utstilling av edelt metall. Å drasse rundt på dette displayet er en plagsom affære i seg selv. Hver minste hodebevegelse utløser et øredøvende spetakkel. De enorme, Hardanger-inspirerte øredobbene mine har samme diameter som et par solide sykkeldekk, og den konstante skramlingen effektiviserer hørselstapet ettersom metallstøyen gir meg akutt tinnitus i takt med min egen puls. Samtidig stiger angsten for hvert skritt. Med en halv årslønn i edelt metall dinglende på kroppen, føler jeg meg som et vandrende ransobjekt som krever politieskorte bare for å krysse Kildevegen midt på lyse dagen.

Men i år nekter jeg å skramle rundt i gammalt, brodert vadmelsstoff på 17. mai. Med årene har jeg nemlig utviklet helt nye kriterier for festantrekket, og komfort er nå et ufravikelig krav. Jeg har oppdaget den ultimate løsningen for de dagene jeg må ty til noe annet enn turbukse og hettegenser, men likevel nekter å ofre bevegelsesfriheten: Lavvo-kjolen. Jeg har tross alt en dugnadsjobb å gjøre på Østvang i år, og den krever sin kvinne med intakt bevegelsesfrihet.

Denne tekstilkreasjonen består av så svimlende mengder stoff i lag på lag, at du bare trenger å banke tre solide teltplugger gjennom faldene for å forvandle den til en fullverdig lavvo. Den er komplett med røykhull i halsen for effektiv utlufting av rykende dugnadskaffe, og fiks ferdig for ekstremvær på neste speiderleir. Det omfangsrike snittet gjør det dessuten lekende lett å gjemme en hel vinterdress under finstasen om mai-kulda skulle slå til.

Kjolen er så komfortabel at den totale friheten innbyr til ny rekord på 3000 meter, kun oppvarmet av noen dype utfall under riggingen av lykkehjulet. Skulle dugnaden bli uutholdelig, er det bare å lette litt på skjørtet, sjekke at joggeskoene sitter ordentlig, og spurte av gårde. Det eneste som avslører flukten, er den milde svisjelyden av førti meter med blått, sengetøyblomstret kjolestoff i friksjon mot grusen på fotballbana på Østvang.

Det får så være at stilen bryter med alt av norske festtradisjoner. Skal man først overleve mai-kulda, dugnadssesongen og nasjonaldagen på Hedmarken, gjør man det tross alt best når man er sitt eget, stormsikre forsamlingstelt.