Alcatraz på fire bein

Dette er Easy. Hun bærer et navn som i dag fremstår som en dårlig spøk. Det startet med en kamerat som med dyp overbevisning forklarte at engelske settere var så enkle å trene at de var «selvgående» i jaktterrenget. Han solgte oss drømmen om en hund som i praksis trente seg selv, mens vi kunne tusle bak med kakao i sekken og nyte skogens ro. Realiteten traff oss som en våt ullvott i ansiktet – vi trodde vi hadde kjøpt en splitter ny Tesla, bare for å innse at vi satt i en løpsk tråkketraktor på vei ned unnarennet i Holmenkollen.

Da «jaktmaskinen» kom i hus, innså vi raskt at vi hadde blitt grundig lurt. Hun utviklet sin helt egen form for nattlig vakthold og våkner gjerne klokken tre – ikke for å gå ut, men for å bjeffe med en intensitet som får hele familien til å sprette opp i givakt. Hørte hun kanskje en skummel hest – eller var det en sau? Ifølge Easy er dette nemlig livsfarlige monstre. Når hun har forsikret seg om at alle i familien har nådd makspuls etter den brå oppvåkningen, sukker hun tilfreds og sovner momentant igjen.

Å dressere Easy viste seg å være omtrent like effektivt som å dytte en marshmallow gjennom et nøkkelhull. Jeg hadde en gang en kampfisk som tilegnet seg kunnskap raskere enn denne frøkna. Som de fleste settere er hun bygd som en hengslete maratonløper med aristokratisk arroganse overfor vanlig hundemat. Men serverer du noe som garantert gir henne akutt diaré – som vafler, ost eller kjøttkaker – forvandles hun til en topptrent tyv. Hun snapper mat fra bordet med en presisjon som bare er mulig fordi matmor for lengst har abdisert som dressuransvarlig.

Ute behandles hun som en fange på Alcatraz, alltid lenket til en menneskekropp med tauverk som kunne holdt igjen en middels fiskebåt i full storm. Likevel har sikkerhetsregimet ett kritisk punkt: sekundene mellom ytterdøra og bilen. Her kommer hennes ålete fysikk til sin rett. Hun «teleporterer» seg gjennom gjerder og smyger gjennom åpninger de fleste ville unngått. Ingenting gir bedre kondisjon enn å jakte på en hund som passerer Trysil før du har fått på deg skoene, og som har stø kurs for nabolandet før du i det hele tatt har funnet bilnøklene.

Denne uautoriserte ferdselen har gjort Easy til Løtens største kjendis på fire bein. Mine paniske innlegg i «Nabovarsel Løten» er blitt fast inventar i feeden, og bygdefolket drar kjensel på henne både i sentrum og ute i skogen. Redningen har blitt den nye hundeparken i bygda. Etter en rutinemessig inspeksjon for å finne brister i gjerdet, slår hun seg til ro med å frese rundt i store sirkler mens tunga – eller slipset, om du vil – flagrer i fartsvinden. Disse gjerdene er det eneste som skiller denne rampepelsen fra en internasjonal etterlysning. Hundeparken i Løten anbefales derfor varmt til alle som vil lufte bikkja uten å måtte hente rømlingen hos lensmannen etterpå.

Men idet vi svinger inn på gårdsplassen og ytterdøra lukkes bak oss, skjer et merkelig skifte. Hun punkterer fullstendig og synker sammen som en tom saccosekk blant matmors hundehårdekorerte Ikea-puter. Jaktmaskinen logger av, og familiens tryggeste holdepunkt logger på.

Bortsett fra de periodevise nattlige bjeffeøktene og de stjålne vaflene, finnes det nemlig en helt annen side ved henne. Hun er den fødte maskot som viser en rørende tillit til alle hun møter, alltid klar med en varm labb eller et tungt hode i fanget etter en lang dag. Vi har kanskje mistet kontrollen, men vi har fått den perfekte familiehunden. Så lenge hun ikke lukter fugl i retning Sverige, er hun verdens beste Easy.