Algoritmen som ranet tante Olga

En algoritme er rett og slett en digital oppskrift: Inndata (input) → Logisk behandling → Utdata (output). Algoritmene får med seg alt, selv når du er på Instagram og faller for en fluffy katt på trampoline. Systemet regner ut nøyaktig hva som trigger deg, og vips er nyhetsstrømmen tapetsert med katter og sleske trampolinereklamer.

Jeg har flere ganger hoppet høyt i sofaen i ren forskrekkelse over at telefonen tilsynelatende har bedre kontroll på både mitt ytre liv og mitt indre sjelsliv enn det jeg har selv. Hvordan kan en sliten Samsung med sprukket skjerm vite at jeg for bare et kvarter siden snakket med venninnen min om en helgetur til Oslo? Det kan umulig være tilfeldig at skjermen som ved et trylleslag oversvømmes av polerte hotellreklamer. Det føles som om Harry Potter har gjort innbrudd i privatlivet mitt, men ifølge teknologitoppene er det ingen som har blitt hverken tryllet, overvåket eller ranet.

Det er nettopp denne mekanismen som sto sentralt da Instagram-sjef Adam Mosseri tidlig i februar vitnet i en rettssak om sosiale mediers påvirkning på barn og unge. Han hevdet naturligvis at det er umulig å bli avhengig av sosiale medier. Men å benekte dette er som å gi B-gjengen tilgang til verdisakene dine, for deretter å stå som et spørsmålstegn når du blir ranet.

Ved å gi fra deg oppmerksomheten din, gir du algoritmen (B-gjengen) muligheten til å kartlegge nøyaktig hva som skal til for å holde deg fanget i appen. Når denne «B-gjeng-algoritmen» deretter raner deg for tid du egentlig skulle brukt på å hjelpe tante Olga i butikken, er det resultatet av et system som er optimalisert til det hinsidige. Instagram – og alle de andre sosiale mediene – lever tross alt av å holde på oppmerksomheten din lengst mulig. Jo mer tid du bruker på skjerm – og jo mindre tid du bruker på tante Olga – desto mer data samles inn og flere annonser selges. At sjefene sier de ikke ønsker at du skal være «hekta», er som å si at et kasino ikke ønsker at du skal bruke penger på gambling.

Det er vanskelig å ta Mosseris fornektelse på alvor når hele forretningsmodellen er finjustert for å holde på oppmerksomheten din. Gamle tante Olga må altså stavre seg av gårde til butikken for egen maskin, mens herr Mosseri kan fylle pengebingen til randen nettopp fordi du har surret deg inn i din egen katte-algoritme.

Algoritmer er kanskje effektive til å telle klikk, men ekte logikk lar seg tydeligvis ikke regne ut. Hvor uforutsigbart – og arrogant – dette systemet er, fikk forfatter Maja Lunde erfare. Samme dag som Lunde, en av Norges fremste skjermkritiske stemmer, kommenterte statens nye skjermråd, fikk hun denne beskjeden fra Facebook: «Alt du administrerer, inkludert profiler, sider og grupper, er begrenset.»

Lunde fikk senere en beklagelse, men med en såpass vag bortforklaring at selveste «Torvald Tåke» ville vært stolt. Det reiser et ubehagelig spørsmål: Er det en tilfeldighet at B-gjengens algoritme «tilfeldigvis» feiler og struper stemmen til nettopp den personen som kritiserer dem?

Men det er ikke bare toppsjefene som utnytter dette uforutsigbare systemet. Tiden vi kaster bort på sosiale medier, har skapt ekstremt gode levekår for enkelte eksemplarer av arten Homo sapiens. Jeg snakker om mennesketypen som lever av å produsere innhold på for eksempel Snapchat. Mange i denne yrkesgruppen har mestret kunststykket å sko seg på vår felles trang til å scrolle, og det i en slik grad at de har måttet bygge ut sine private pengebinger både én og to ganger.

Disse ekstra rike algoritmekødderne kalles influencere. De har som spesialfelt å overbevise oss vanlige dødelige om at vi trenger alt fra nye sko og skiutstyr til sofaputer og løsvipper. Alt dette gjennomføres med en enorm verktøy-kasse av skitne triks og diverse «clickbaits». Reklamesnutter – eller «samarbeid» som bransjen selv kaller det – produseres med så tunge filtre at de retusjerer bort både hudtoner og ansiktsmimikk.

Heldigvis har ungdommene som vokser opp i dette skjermvirvaret, lært mer enn oss voksne teknologiforvirrede fjotter – vi som tross alt synes SMS og Hotmail fremdeles er revolusjonerende. I motsetning til de middelaldrende internett-trollene i kommentarfeltene, har dagens unge lært seg både digital skikk og bruk og knallhard kildekritikk.

Det er her de teknologiforvirrede fjottene og de digitale innfødte må møtes: i erkjennelsen av at livet er det som skjer når skjermen er svart. Vi må slutte å la B-gjengen styre dagsordenen og herr Mosseri diktere tiden vår. Hvis vi ikke skrur av varslene og logger ut av katte-algoritmen nå – i hvert fall for en stund – ender vi opp med å glemme stakkars tante Olga, som blir stående igjen på trappa og vente på bærehjelp.