Bygdedyret i duftsyrinen

Å selge et produkt kan føles som en bønn om mental juling hvis du er vokst opp med et litt for sterkt fokus på både jantelov og bygdedyr. Er du i tillegg introvert og foretrekker å bli skutt i foten fremfor oppmerksomhet, har du et seriøst problem. Havner du først i det uføret at du må selge noe, kan disse hindringene forkludre både prosessen og resultatet.

Vanskelighetsgraden skyter i været idet produktet blir personlig. Det er én ting å selge kuleis fra en kiosk en varm sommerdag. Det er noe helt annet å legge hodet på blokka med sitt eget livsverk, enten det er fotografier, tekst eller musikk. Det er her janteloven slår inn – denne uformelle sosiale kontrollen som dikterer at du ikke skal skille deg ut, og slett ikke tro at du er noe.

Salg krever oppmerksomhet, mens janteloven krever taushet – og aller helst fullstendig usynlighet. Å sette ordene «salg» og «jantelov» i samme setning utløser en akutt, ulende varsellampe over hodet mitt. Å markedsføre seg selv føles som å rope «se på meg, jeg er flink» – en dødssynd som sitter dypt i ryggmargen. For hvordan markedsfører man egentlig noe ved å være usynlig? Å våge å si høyt at man er dyktig, føles som et uforbeholdent karakterdrap. Finnes det en strategi som er litt mer forsiktig, som demper varsellampene – bare for min egen sjelefreds skyld?

Janteloven spiser også opp prislappen. Samtidig som du utfordrer egen komfort, tenker du: «Hvem er jeg til å kreve 500 kroner for dette?» For å unngå å virke «høy på pæra» priser du deg så lavt at du enten går dundrende i underskudd, eller aldri kommer i gang.

I stedet for å si «dette produktet er fantastisk» – jeg vil heller synke i jorda enn å ta de ordene i min munn – pakker jeg budskapet inn i forbehold: «Det er jo bare noe jeg har puslet med på fritiden» eller «Det er kanskje ikke for alle, men ...». Jeg ser på dette som ydmykhet, men kunden ser dessverre ikke etter en som ber om unnskyldning for at hun eksisterer. Kunden ser en famlende grå mus, en geleklump uten gjennomføringsevne. Folk vil handle av noen som faktisk har tro på det de selger – og grå mus gjør seg tross alt best i bur i dyrebutikken, eller pilende rundt musefella i kjelleren.

Skulle du mot alle solemerker lykkes, står bygdedyret klart i skyggen under nærmeste duftsyrin, parat til å utføre det mest brutale bakholdsangrepet du kan forestille deg. Selvfølgelig har du et par nysgjerrige naboer av verste sort som følger med fra sine poster bak kjøkkengardinene. Du ser for deg den enorme skadefryden deres; hvordan de ler og ler mens de stirrer på at du blir dratt etter håret gjennom sølepyttene i innkjørselen.

Mens du kjemper for fotfestet i søla, skimter du det kalde stålet i baklomma på gjerningspersonen – et ladd magasin fylt med rykter og nådeløs dømming, klart til å trekkes av hvis du skulle driste deg til å reise deg opp igjen. Bygdedyret er nemlig det største – og kanskje eneste – «monsteret» det er sosialt akseptert å frykte som voksen.

Hva fungerer egentlig som motgift mot både bygdedyr og jantelov? Jeg kan selvfølgelig servere den slitne regla om at det er produktet, ikke meg selv, jeg selger. Men denne metoden er så gjennomtygd i endeløse rekker av selvhjelpslitteratur at jeg ikke orker å blåse støvet av den engang. Jeg velger heller å fokusere på trusselen jeg skimter der i skyggen: Den er et tegn på bygdedyrets egen svakhet. Man bærer ikke våpen mot noen man ikke frykter.

Mitt motangrep er å avvæpne bygdedyret gjennom egen eksponeringsterapi. Ved å tvinge meg ut i lyset – centimeter for centimeter – gjør jeg deres farligste ammunisjon våt og ubrukelig. Hver gang jeg tør å si «se hva jeg har laget», utfører jeg en kontrollert utslettelse av egne sperrer. Til slutt står bygdedyret der med tomt magasin, mens jeg står igjen med både sjelefreden og et solgt produkt. Det viser seg nemlig at det eneste som er skumlere enn å bli sett, er å la være å prøve.