Den sjuende lefsa og den tapte ur-stoltheten

Se for deg urmannen. La oss kalle ham Urgh. Urgh står gjemt bak en busk i istidens treløse landskap. Hadde det ikke vært for at hele Skandinavia var dekket av is i denne perioden, er jeg sikker på at han ville stått akkurat midt imellom Løtens selvbetjente bensinstasjon og den nærmeste Kiwi-butikken. La oss derfor, for ordens skyld, si at vår venn Urgh sto bak en busk litt lenger sør i Europa – i et område som var hakket mindre plaget av en kilometertykk isbre.

Han har ikke spist på tre dager. Magen rister, og foran ham står en rykende fersk mammut og grynter. Urgh legger en pil på buen. Pilen er dyppet i en høyst tvilsom, dødelig nervegift – ikke fra en tropisk pilgiftfrosk, for de holdt til i Amazonas, men fra noen meget lokale og giftige planter og bær han moste i morges. Han skyter. Treff! Mammuten går over ende med et brak – var det dette som fikk isen til å sprekke litt lenger nord?

Noen timer senere sitter Urgh rundt bålet. Han har ansiktet fullt av sot, tennene fulle av seigt mammutkjøtt infisert med plantegift, og en dyp, biologisk lykke bruser i årene hans mens han raper mot stjernehimmelen. Han har overlevd! Han er mett, og han er lykkelig. Samvittigheten hans er renere enn kildevannet i fjellet. Han aner ingenting om verken glutenallergi, ultraprosessert mat eller den moderne livsstilen som venter hans etterkommere.

Det var tøft å være urmann, men det krevde også en ekstrem tålmodighet. Vår venn Urgh kunne nemlig ikke bare pakke sammen sakene sine i Sør-Frankrike eller Spania og rusle nordover med det første. Han måtte pent sitte der nede på solkysten i noen tusen år og vente på at den skandinaviske isen i det hele tatt skulle gidde å smelte. Først da kunne villreinmatpakkene finne på den geniale ideen å vandre lenger og lenger nord, i takt med at klimaet ble mildere og vegetasjonen krøp oppover de tidligere så ugjestmilde fjellviddene.

Tiden gikk, sivilisasjonen inntraff, og vips – der sitter du ved kjøkkenbordet en vanlig torsdagskveld klokken 23.15. Du har ikke jaktet på noe annet enn gode tilbud i matbutikken de siste tre årene. Det lokale elgjaktlaget er nemlig kronisk overbemannet, og du kan i beste fall håpe på å arve en plass en gang rundt år 2032. Det største adrenalinkicket du har hatt i moderne tid, var forrige helg på kjøpesenteret. Da klarte du – mot alle odds – å fiske opp en slapp tøybamse med den notorisk ubrukelige kloa i en kosedyrautomat.

Det nærmeste du kom fysisk fostring i dag, var da du strakk deg forbi de tre fremste radene i Kiwi-hylla for å kapre den bakerste og ferskeste lefsepakken. Det er vår tids jaktinstinkt.

Men i det den sjuende, tørre vestlandslefsa glir ned i svelget ditt, uteblir ur-gleden. Du raper ikke mot stjernene i ren lykke. I stedet skyller det over deg – en lammende bølge av angst.

Hva er det egentlig som skremmer deg der du sitter klokken 23.15? Jo, du har snudd plastpakken og lest ingredienslisten. Urgh felte en mammut med dødelig plantegift og sov som et barn. Du, derimot, har akkurat fortært en deig av modifisert hvetestivelse, brennevinseddik og emulgator E471. Urgh risikerte livet for å skaffe nok energi. Vi risikerer ingenting – eller vent nå litt, det er jo egentlig blank løgn. Det er en form for risikosport å sitte her i kveld også! Forskjellen er bare at Urgh risikerte en kjapp og dramatisk død under fotsålen til en rasende mammut. Vi risikerer en langtekkelig, hypermoderne livsstilskrise bare av å studere den uforståelige ingredienslisten.

Den sjuende lefsa smaker ikke lenger kanel – den smaker dårlig samvittighet. Men trøsten er at ingredienslisten gjør deg så immun mot tidens tann at du enkelt holder ut fram til elgjakta i 2032.