Diagnose: Supporter

Det finnes to typer mennesker i verden: De som forstår gleden av å engasjere seg i fotball, og de som påstår at det å se på 22 spillere løpe etter en ball kun er en form for selvstimulering. En form for stimming man ellers bare observerer i diagnosesammenhenger – eller hos overivrige labradorer.

Enkelte fotballmotstandere i min egen omgangskrets hevder hardnakket at man må ha en nevroutviklingsforstyrrelse for å la seg underholde av dette banale ballspillet. Men selv om jeg tydeligvis er rammet av både den ene og den andre forstyrrelsen, melder jeg meg gladelig inn i klubben for ivrige labradorer – jeg mener fotballsupportere.

Vi er tre personer under samme tak, men fotballmessig bor jeg i isolat. Det er en ensom greie å sitte alene i sofaen og hyle i fistel, med en puls som dunker helt ut i venstre øyeeple. Kontrasten til husbonden kunne ikke vært større. Han skvetter brått ut av YouTube-transen sin og lurer på om han må ringe 113 – eller om han bør skaffe en egen hjertestarter før siste del av fotball-VM. Han påpeker også tørt, med jevne mellomrom, at ingen av millionærene på skjermen vet hvem jeg er, og at ingen av dem kommer til å betale restskatten min uansett hvor mange mål de scorer. Han forstår rett og slett ikke konseptet følelsesmessig investering.

Før årets sluttspill la jeg derfor en plan. Målet var å hjernevaske – jeg mener rekruttere – minst én person i huset til å bli såpass interessert at jeg i det minste fikk litt selskap i sofaen. Strategien startet forsiktig med fotballgodteri på bordet. Dette er ment å fungere som positiv forsterkning hentet rett fra pedagogikkens verden: Ønsket atferd (å se på fotball) belønnes, i det usannsynlige håp om at atferden forsterkes (at de vil se mer fotball).

Godterieksperimentet slo imidlertid feil da skåla ble tømt på nøyaktig fire minutter, uten at et eneste øye streifet TV-skjermen. Hvis positiv forsterkning svikter, må jeg vurdere sanksjoner. Taktikken oppgraderes herved til emosjonell utpressing: Ingen Wi-Fi-passord blir utlevert før førsteomgangen er ferdigspilt.

Men godteri var bare steg én. Siden husbonden viste seg å være et håpløst tilfelle – mer opptatt av å bekymre seg over hustruens pågående «hjerteinfarkt» i sofaen – vendte jeg fokuset mot husets yngstemann. Her måtte det tyngre skyts til. Taktikken var materiell teppebombing: Rommet hans skulle systematisk overtas av fotballeffekter. Pokémon-kortene ble nådeløst utkonkurrert av fotballkort, og superheltene måtte vike for fotballfigurer. Til og med den klassiske gule badeanda ble byttet ut med en langt mer tidsriktig modell i Ronaldo-drakt.

Foreløpig har det gitt magre resultater på TV-fronten. Men i går observerte jeg i det minste guttungen ute på trampolina, i mistenkelig tett nærhet av en faktisk fotball. Det er kanskje ønsketenking, men jeg velger å tro at min nevrologiske forstyrrelse endelig er i ferd med å smitte. Kampen fortsetter.