Sola tæk uansett

Det finnes en særnorsk, kollektiv diagnose som dukker opp hver eneste sommer: akutt sydenmisunnelse. Der sitter vi i den perfekt tempererte stua vår og ser på nyhetene om ekstreme hetebølger og skogbranner i Sør-Europa. Vi rister medfølende på hodet over de stakkars turistene i Spania, samtidig som en indre stemme hvisker: «Heldige jævler. De svetter i hvert fall.»

For her hjemme har vi bestemt oss for at det er sommer, og da skal det fanken meg bades. Om du mot formodning ikke skulle like den slags, har det ingenting å si. Det skal bades uansett. Her opereres det med kollektiv avstraffelse: Enten fryser alle sammen, eller så har ingen det gøy. Det finnes ikke rom for personlige preferanser når fellesferien ruller over landet. Du skal presses ut i det mørkeblå, algebefengte vannet, og du skal late som om du koser deg mens tennene klaprer i takt med naboens ungeskrik.

Se for deg det klassiske synet akkurat nå. La oss si at scenen utspiller seg i Havrebekkvika ved Rokosjøen: En hel familie sitter i le bak en forblåst og piggete nyperosebusk. Gradestokken viser fjorten puslete varmegrader, men far har likevel insistert på å kaste skjorta. Han sitter der, blåhvit i huden med gåsehud på størrelse med erter, og kjemper en heroisk kamp mot en engangsgrill som nekter å ta fyr i vindkastene. Mens spanjolene søker tilflukt i rom med aircondition, står vi i Havrebekkvika og vurderer om ullundertøy under badedrakten teller som juks. Mor smører barna optimistisk inn med solfaktor 50, mens hun messer: «Sola tæk uansett, unger!» Ungene skjelver så tennene klaprer, men ingen skal hjem før alle har dyppet seg. Først når to tredjedeler av familien er blå på leppene og nærmer seg hypotermi, pakkes sakene, og de vender de permafrosne nesetippene hjemover.

Verst er det med trønderne. Våre venner fra det kalde Trøndelag ankom Løten i stummende mørke kvelden i forveien, etter en lang bilflukt fra en landsdel som ikke har kjent varmen fra sola siden sensommeren 2025. I morges skjedde det mirakuløse: Sola sto opp over en skyfri Hedmarkshimmel, og trønderne våknet i takt med den. Før de i det hele tatt rakk å pakke seg ut av gjestesengene, tok instinktet over. Klokken syv tumlet hele familien ut på gårdsplassen i krøllete pysjbukser. Der ble de stående som faststøpt på grusen med ansiktene vendt stivt mot himmelen. Far i huset skjermet øynene mot lyset, vrengte t-skjorta over hodet og proklamerte at her måtte det gås i baris. «Sjå der, ja,» mumlet han hest. Riktignok bet den kjølige, duggfriske morgenlufta godt så tidlig på dagen, og gåsehuden reiste seg i tette klaser på de bare armene hans, men prinsippet sto fast. «Sola varme jo allerede.» Det lå an til å bli en skyfri og glovarm julidag på Hedmarken.

Når kvelden kommer, trekker vi inn under markisa på terrassen. Der åpner vi en boks med overpriset pils, myser mot kveldståka som ruller inn over kornåkrene, og sier i kor med gjestene: «Det er i hvert fall deilig at vi slipper den ekstreme heten i Syden. Det er tross alt ingenting som slår norsk sommer når været er bra.»

Så tar vi på oss den strikka ullgenseren og later som ingenting. Eller, vent nå litt. Dette dårlige været og den forfrosne strandscenen med fjorten grader og stiv kuling? Den utspilte seg selvfølgelig på Bleikstranda på Andenes i Nord-Norge. For her på Løten har vi jo hatt fantastisk vær.