Kampen om hund nummer to

Foto: Atle Sveen. Sveen Foto.

Kampen om å utvide familien med hund nummer to har utviklet seg til en taktisk og kostbar krigføring i hjemmet, der kreative hjernevaskingmetoder møter harde, økonomiske realiteter.

Ifølge min egen, høyst private kalkulator er to hunder faktisk halvparten så mye jobb som én. Det er ren matematikk: De underholder hverandre, lufter hverandre i hagen, og maten blir billigere fordi vi kjøper stort. Dessverre har husbonden min en utdannelse med ekte tall. Han saboterer mattefesten min med et tørt: «Dobbelt så mye bæsj, dobbelt så dyr forsikring, og hvem tror du må støvsuge?» Kampen har offisielt begynt.

Da logikken feilet, innså jeg at kampen om hund nummer to handler om rendyrket, taktisk krigføring. Jeg kastet de fornuftige argumentene på bålet og gikk over til psykologisk terror. Nå foregår ingenting i hjemmet vårt tilfeldig lenger. Jeg lar Instagram-feeden rulle på maks volum med valpelyder så fort han setter seg i sofaen. Når han forlater rommet, sniker jeg meg bort til telefonen hans og søker febrilsk på «labrador retriever». Slik kan algoritmer hjernevaske ham i fred og ro. Om nettene nynner jeg «Jeg vil ha en liten hund», så budskapet masseres inn i underbevisstheten hans under dyp søvn.

Men husbonden er praktisk anlagt og kontrer med ren økonomi. Skal vi besøke tante Olga og kattene hennes på Kløfta en uke, koster pensjonatet for to hunder mer enn de ti siste årenes feriebudsjett til sammen. Mens vi trasker rundt blant Kløftas tvilsomme severdigheter, er bikkjene sjekket inn på hundehotell – komplett med egen massør og gourmet-tørrfôr. Denne luksusen gjør at de fem neste sommerferiene sannsynligvis må tilbringes i et telt i egen bakhage.

Og så var det bilen. Vår trofaste Kia, som i dag rommer tre mennesker og ett hundebur, vil umiddelbart bli erklært ubeboelig. For å få plass til bur nummer to må vi enten oppgradere til buss, eller tvinge et familiemedlem til å ligge i takboksen. Drømmen om den søte valpen krever en total utskiftning av bilparken. Ingenting skriker «koselig familieforøkelse» som å ta opp et nytt billån for å frakte åtte poter rundt på veien.

For å døyve all motstand har jeg gått over til ren desperasjon. Jeg selger sjelen min bit for bit for et ørlite «ja». Til nå har jeg formelt forpliktet meg til å ta samtlige morgenlufteturer klokken 05.30 de neste fem årene, støvsuge huset hver dag, og la ham bestemme feriemål de neste ti årene. Mens jeg signerer disse fiktive kontraktene med skjelvende hånd, herjes jeg av panikk: Hva i alle dager er det jeg ofrer av egen frihet?

Men i mørket skimter jeg lyset. Jeg vet nøyaktig hvordan dette ender den dagen valpen faktisk bæres over dørstokken. Da ligger husbonden langflat på stuegulvet og pludrer med familiens nye midtpunkt, mens jeg – i tråd med avtalen – står i bakgrunnen og støvsuger. Han er kanskje urokkelig nå, men ingen ektemann overlever en labrador-algoritme i lengden.