En rektangelformet barnevakt fra helvete og andre ferieminner

Både Vinter-OL og vinterferien er herved historie. Etter noen runder med lynraske kalkuleringer – utført med en sjelden grad av talentløs flid – kan jeg konstatere at Trøndelag selvfølgelig vant OL i år igjen.

Når det gjelder hvem som vant vinterferien, er jeg imidlertid mer usikker på regnestykket. Her sitter jeg – den ene halvdelen av et utslitt foreldre-kollektiv – med et ansikt som har fått den karakteristiske fargen til en overvintret kålrot i en mørk kjeller. Hestehalen min minner om en pjuskete gresstust som ikke har sett hverken gjødsel eller gressklipper siden glansdagene i 1997.

Husholdningens midtpunkt er en Junior som har tilbrakt ferien i en slags digital dvaletilstand, mens vi foreldre har prøvd å navigere i et logistisk ragnarok av vinterferieaktiviteter. Vi har investert i skiutstyr og teknisk undertøy for summer som kunne finansiert en middels sydhavsferie for hele slekta, men utstyret har ikke sett annet enn lyset fra kjøkkenlampa og innsiden av garasjeboden.

Det betyr imidlertid ikke at vi voksne kan pælme jobbforpliktelsene ut døra og tastaturene i veggen for å sanke familieminner. Vi er for opptatt med å betale ned på drømmen om den perfekte vinterferien – en drøm som aldri engang forlot parkeringsplassen. I optimistiske øyeblikk fantaserer jeg om minner så glaserte og glossy at selv de mest avanserte Instagram-filtrene ville fremstått som deprimerende fjernsynsteater fra 70-tallet.

Men realiteten er preget av hverdagens nådeløse kvern, snarere enn glitrende solskinn og fnisende filming av hverandres «Klæbo-klyv» til neste story. Manglende skiturer ble denne vinterferien byttet ut med maratonøkter på hjemmekontoret. For arvingen betydde dette uforstyrret nærkontakt med skolens læringsbrett – en rektangelformet barnevakt fra helvete som irriterende nok lå og gliste mot oss i skolesekken da ferien startet.

Enten det er skolen, kommunen, byråkratiet eller selveste julenissen – hvem jeg egentlig skal rette vreden mot, er sannelig ikke godt å si. Uansett trigger denne totale ansvarsfraskrivelsen et så monumentalt raseri at selv ikke en runde aggressiv «terapi-husarbeid» med Satyricon på ørene er i nærheten av å kvele vulkanutbruddet.

Mens jeg kjemper for min emosjonelle overlevelse, forsøker lærerne å ro seg ut av den samme pålagte dopaminfellen. De mumler tafatt om at brettene utelukkende er til skolearbeid – som om en ufiltrert nettleser ikke er en direktebillett til internetts mørkeste blindveier.

Resultatet? At vi foreldre må drive nattlig beredskap mot internett-monstre som «Momo» – digitale mareritt som sniker seg inn via ufiltrerte læringsbrett og radbrekker nattesøvnen til en hel generasjon. Å forvente at disse digitale lekeplassene kun skal brukes til gangetabellen, er som å plassere en skoleklasse midt i verdens råeste fornøyelsespark for så å nekte dem å røre en eneste attraksjon.

Så hvem vant egentlig vinterferien? Det ble i hvert fall verken oss foreldre eller drømmen om glossy Klæbo-klyv i solnedgang. Seieren gikk utvetydig til Silicon Valleys algoritmer. Her sitter jeg igjen med det inntørkede kålrot-fjeset mitt og en overopphetet lader som har hatt alt for mye å gjøre.

Vi overlevde kanskje den firkantede barnevakten fra helvete, men hestehalen min blir aldri den samme igjen.