Finske troll i kjøkkenskapet

Jeg hjemsøkes av en uforklarlig trang til å hamstre Mummikopper. Selv om kjøkkenskapene for lengst har passert bristepunktet, nekter ønskelisten å slutte å vokse. Det er riktignok irriterende at det er «trangt om saligheta» på hyller som egentlig var tiltenkt en minimalistisk tilværelse, men minimalismen må alltid vike når en ny skatt skal innlemmes i samlingen. Og med «skatter» mener jeg altså helt ordinære porselenskrus prydet med fargerike – og tidvis glorete – finske troll.

Hvordan i alle dager klarte markedsavdelingen på «Mummikontoret» å trylle frem et slikt kollektivt begjær? Satt de i en sauna på teambuilding og klekket ut en genial plan for å hypnotisere en hel verden?

Disse markedsførerne driver med mer enn bare badstue og surr. Jeg er overbevist om at en gruppe eksepsjonelt utspekulerte hoder sjonglerer en nådeløs kalender over planlagte «karakterdrap» på Mummidalens innbyggere. Ved å annonsere at en spesifikk figur – det være seg Sniff eller Mymlen – snart skal dø – eller rettere sagt «gå ut av produksjon», skaper de et perfeksjonert tidspress. I det øyeblikket en kopp stemples som utgående, gjennomgår den en mystisk transformasjon: Den slutter å være en bruksgjenstand og forvandles til en truet art. Mens panikken sprer seg og prisene går av hengslene på bruktmarkedet, kan jeg bare se for meg hvordan bonusene tikker inn dypt inne i de finske skoger.

Lanseringer av spesialutgaver og alfabetkopper fungerer som moderne skattejakter for voksne. Man kan få tics av mindre enn et par manglende bokstaver i samlingen! Denne samlemanien gir det samme velkjente dopaminrushet som da vi byttet fotballkort i skolegården. Mummikoppene har klart kunststykket å bli stuerene i alle sosiale lag – som et objekt som balanserer perfekt mellom folkelig samlemani og stilren design.

Det er en seier for markedsføringen at kaffe faktisk smaker bedre når den inntas fra et finsk troll. Skulle jeg ved en feiltakelse få servert kaffe i en nøytral kopp, må jeg alltid ta en rask kalkulering av den sosiale risikoen det innebærer å kreve et bytte.

Det å samle på Mummikopper er heldigvis langt mer akseptert enn å eie en hær av overprisede julenisser eller å lagre tomme eggekartonger. Det finnes tross alt folk som samler på de mest absurde ting. Graham Barker fra Australia har for eksempel samlet på sin egen navlelo siden 1984. Men mens Barker må forsvare sitt prosjekt til det ytterste, mottar vi mummisamlere anerkjennende nikk for vår «lidenskap for finsk porselen».

Til syvende og sist handler det om perspektiv. Verden kan være kaotisk, men i Mummidalen er alt trygt – så lenge man har penger på konto og plass i hylla. Skulle du likevel driste deg til å servere meg kaffe i en Ikea-kopp? Da drikker jeg den, selvfølgelig. Men du skal vite at det smaker mistenkelig likt navlelo.