Framtiden mellom fingrene

Jeg engasjerer meg i mye og mangt, men det mest fornuftige – i mitt hode, i hvert fall – er klimaengasjementet. Her må både lidenskapen for mummikopper og den evige krigen mot ultraprosessert mat vike. For la oss være ærlige: Det hjelper fint lite med fryseren full av surdeigsbrød med perfekt skorpe hvis verden brenner opp mens jeg leter etter kortreist agurk i en overpriset gårdsbutikk. Jeg står der og beundrer en agurk så lokal at den praktisk talt har eget personnummer, mens isbreene smelter raskere enn smøret på de hjemmebakte rundstykkene mine.

Hva skal man egentlig finne på for å gjøre denne kula vi bor på mer fornøyd? Nettsidene til organisasjonen Framtiden i våre hender bugner av grønne tips. De beskriver blant annet «den aller grønneste skituren». Det sender tankene mine rett tilbake til en rulleskitur i 1996, der jeg havnet såpass langt ut i periferien at turen ble den bokstavelig talt grønneste jeg har gjennomført – riktignok med et visst innslag av rødt etter et litt for inngående møte med en mosegrodd stubbe. De har også en guide til «vintersykling for begynnere». For meg høres dette til og med mer risikabelt ut enn mine heseblesende skiturer med en overivrig engelsk setter – du vet, typen som har en helt egen formening om retning, uavhengig av om skiene mine peker mot snøen eller stratosfæren. Uansett om du velger ski eller sykkel på vinterføre, er det tross alt en hårfin grense mellom å redde klimaet og å ende opp som et svanemerket trafikkuhell.

Likevel er det i de store systemene de virkelige slagene står. Framtiden i våre hender skriver at tekstilsektoren skal forvandles til et «sirkulærøkonomisk lokomotiv», der fast fashion-avgifter og reparasjonsstøtte er selve drivstoffet. Jeg har med stor iver oppdaget at det fremdeles finnes skomakere som fikser både sko og truger uten at det koster skjorta. Men det spørs om det sirkulærøkonomiske lokomotivet holder farten når vi må velge mellom å stoppe strømpebuksa for fjerde gang eller å falle for fristelsen i det neste «superbillige» tilbudet som dukker opp på skjermen nøyaktig når vi trenger det som mest.

Det er jo så vanvittig lettvint å klikke hjem alt man måtte trenge fra Temu. Man sparer tross alt noen tiere på både julegaver og bursdagspresanger til ungene i nabolaget. At lekene er marinert i helseskadelige giftstoffer, får så være – litt miljøgifter i blodet må man vel tåle når man har gjort et så ekstremt godt kjøp? Saldoen på Visa-kortet trumfer fraværet av ftalater. At Miljødirektoratet advarer om varer marinert i hormonforstyrrende miljøgifter, drukner i gleden over et godt kjøp. Giftstoffene er tross alt usynlige, mens den lave summen som lyser mot deg i nettbanken, er herlig konkret.

Hykleriet stopper imidlertid ikke ved pakkene fra Kina. For mens jeg står i gårdsbutikken og krangler med samvittigheten over agurken, planlegger jeg samtidig en «velfortjent» helgetur til Roma. Dette er klimahverdagens store ironi: Vi sparer på plastposene på Kiwi, men brenner av en hel årskvote med miljøsamvittighet i det sekundet flyet letter fra Gardermoen. Ifølge Transportøkonomisk institutt reiser nordmenn nest mest med fly i verden per innbygger. Sannheten er at flyskammen sjelden overlever møtet med en billigbillett til Syden.

Gamle vaner med shoppingturer til London og vinterferier i skyene er vonde å vende. Men som en norsk komiker så treffende sier det: «Nå må dere TA DERE SAMMEN!» Om flyturen må erstattes av en stubbe-preget tur på rulleski eller bussturer i hullete strømpebukser, får så være. Vi kan ikke kildesortere oss ut av en klimakrise vi samtidig flyr i møte i 800 kilometer i timen.

Kanskje den viktigste reisen fremover ikke går til London eller Roma, men er den kronglete veien ut av egne uvaner – med eller uten reparerte strømpebukser.