Gråstein, sverd og en stakkars kommunal plenklipper

Vårtegnene strømmer inn over dørstokken hver dag: Gjørmete støvler fylt til randen med sand fra Østvang skole. Samtidig har fuglehunden unnagjort årets første akutt-time hos veterinæren og kan nå «pynte seg» med sting over hele snuta.

Takk og pris! Våren har ankommet som en voldelig eksplosjon i pastell – over et landskap som inntil i går minnet mest om en marerittaktig ødemark av hundebæsj og gjørme. Jeg prøver å trekke pusten dypt og se for meg hvordan den skjøre blåveisen, skogens egen lille juvel, dristig titter frem fra den søvndrukne jorden mens den bader i de første, gullforgylte strålene fra en etterlengtet vårsol.

Jeg ser for meg hvordan jeg lister meg ut i solveggen, en lun kokong av varme, bevæpnet med litterære skatter fra Norli under armen. Der skal jeg skrelle sitrusfrukter så saftige at de smaker av ren optimisme, og bryte biter av en Kvikklunsj som knaser i takt med naboens sko over grusen. Rundt meg fylles luften av et symfoniorkester av kvitrende fjærkre, akkompagnert av den fjerne, klokkeklare klangen fra et himmelsk barnekor som synger selve livet i møte.

Virkeligheten er imidlertid en helt annen. Det hellige ritualet i solveggen utspiller seg mer som et klønete forsøk på å fremprovosere sommerfølelsen i fem puslete varmegrader. Her sitter jeg, trygt barrikadert for nordavinden i en sittestilling som sikrer meg kronisk prolaps innen påske, mens jeg murer igjen ansiktet med solkrem til jeg ser ut som en nysmurt bløtkake.

Forsøket på å skrelle en appelsin som inneholder mer syre enn et bilbatteri, resulterer i appelsinsaft i begge øynene. Rundt meg skriker småfuglene ut sin ekstatiske sang, som i mitt syrebad av et hode minner mest om dødsrallinger. Alt dette skjer mens jeg desperat forsøker å overbevise meg selv om at livet endelig har en dypere mening – bare fordi gradestokken for første gang i år viser tegn til noe annet enn permafrost.

Vårtegnene spruter daglig inn over dørstokken i form av gjørmete støvler fylt til randen med sandkassesand fra Østvang skole. Hadde jeg tømt dem på nøyaktig samme flekk hver dag, ville vi snart hatt vår egen rekordstore sandkasse, stolt sponset av Løten kommune. Jeg kunne glatt veddet bort sjelens evige hvile og min siste rull med dopapir på at vaktmesteren må etterfylle sandkassene ukentlig – for mesteparten av innholdet havner jo uansett i gangen min.

Som om ikke sanden er nok, har husets kuldesensitive katt omsider krabbet ut av sofaen for å spre død og fordervelse rundt husveggene. Å skli i slimete kadaverrester på trappa – med og uten fjær – har blitt et like fast innslag på våren som lukten av fersk gjødsel over hele bygda. Samtidig har fuglehunden allerede unnagjort årets første akutt-time hos veterinæren. Pyntet med sting over hele snuta etter en heroisk slåsskamp med et kratt i hundeparken, feirer hun nå våren ved å rulle seg i samtlige sølepytter i Løten. Er hun riktig heldig, rekker hun en rullings på det nygjødslede jordet også – alt for å garantere at matmor ikke kaster bort helgen på noe så kjedelig som avslapning.

Når gjørma omsider tørker, dukker neste ufeilbarlige vårtegn opp: en imponerende strøm av stein og kvister – eller «skatter», som skolebarna kaller det. Da jeg under fjorårets samlesesong forbløffet telte fjorten middels store gråstein i garderobehylla på Østvang, fikk jeg forklaringen fra skolens hardtarbeidende vaktmester. Han kunne oppgitt konstatere at gressklipping er blitt en tidkrevende risikosport. Det er tross alt begrenset hvor mange «edelsteiner» og pinner – jeg mener sverd – en stakkars kommunal plenklipper kan tygge før den takker for seg. Den nærmeste skogen er visstnok i ferd med å flyttes, stein for stein og kvist for kvist, via skolegården og rett inn i garderobehyllene våre.

Idet jeg hører lyden av enda et par støvler som tømmes for Østvang-sand i gangen, trekker jeg pusten – helt ned i lungene som nå er halvfulle av pollen – og smiler tappert. For uansett hvor mange sting hunden har på nesa, eller hvor mange «sverd» som ligger på lur i gresset bak huska på skolen, så er det i det minste plussgrader. Jeg får bare håpe vaktmesteren på Østvang har nok kaffe og tålmodighet til å overleve nok en sesong med skatter i gresset – for her i gangen har jeg allerede sand nok til en hel strandfest.