Hvorfor vaskemaskiner alltid dør på en fredag

Hvor lenge skal et produkt egentlig vare? I Norge har vi en lovfestet reklamasjonsrett på fem år for produkter som er ment å vare vesentlig lenger enn to år – slik som hvitevarer, TV-er, datamaskiner og mobiltelefoner. Men mellom lovens paragrafer og din egen vaskekjeller ligger det en mørk og kronglete dal som er nesten umulig å manøvrere i.

Skulle vaskemaskinen knele før tiden, starter det gjerne med en kryptisk feilkode i displayet – som den lite opplysende «E22». Den ledsages ofte av merkelige lyder eller vann utover hele gulvet som et håndfast tegn på havariet. Etter en halv arbeidsdag med leting i manualen, viser det seg at koden betyr «teknisk feil». Det er produsentens måte å si: «Vi vet nøyaktig hva som er galt, men vi vil at du skal betale en tekniker 2700 kroner for å stirre på maskinen i ti minutter, før han rister oppgitt på hodet og foreslår at du kjøper ny».

Når du først har akseptert skjebnen, blir du den «heldige» vinneren av en kronglete reparasjonsprosess. Maskinen sendes gjerne til et autorisert verksted som tilsynelatende ligger i en helt annen verdensdel, hvor den blir stående og blomstre på et overfylt lager i tre lange uker. Inntil videre må undertøyet vaskes i vannkokeren. Når hverdagslogistikken svikter, må man være kreativ.

Joda, du har krav på låneprodukt, men lykke til med å lempe en vaskemaskin inn i baksetet på en liten personbil – for så å bære 80 kilo inn i huset med en rygg like fleksibel som en gretten oberst uten morgenkaffe. Husbonden, som innehar familiens samlede muskelstyrke, har selvfølgelig dratt på jobbreise og returnerer ikke før midten av neste kalendermåned.

Det er sjelden selve hjertet i maskinen, motoren, som gir opp. Som regel er det en ørliten plastdings til tre-fire kroner – knapt synlig der den er støpt fast i en modul til tre tusen – som tvinger frem et bytte av hele herligheten. Dette viser seg å være en prosess så innviklet at den tilsynelatende krever både flere årsverk og en doktorgrad i finmekanikk.

Med litt flaks får du til slutt maskinen i retur, nypolert og ferdig reparert sammen med en regning som får deg til å lure på om du har kjøpt verkstedet i samme slengen. Alt dette skjer selvfølgelig akkurat tidsnok til at den kan trekke sitt aller siste sukk ti minutter etter at femårsfristen er passert.

Mange produkter er bevisst designet for å ha en begrenset levetid – et fenomen kjent som planlagt foreldelse. Det virker å være en naturlov at vaskemaskinen dør to dager etter utløpt reklamasjonsrett. Det skjer selvfølgelig en fredag ettermiddag før en langhelg, med kurvene fulle av stinkende gymtøy og fire sengesett på vent etter forrige helgs overnattingsbesøk.

Denne praksisen har dype historiske røtter. Allerede på 1920-tallet bestemte det beryktede Phoebus-kartellet at lyspærer ikke skulle vare mer enn 1000 timer – en drastisk reduksjon fra 2500. Dette var planlagt foreldelse i praksis: Produsenter som leverte for god kvalitet, ble faktisk straffet med saftige bøter.

I lommeformatet er strategien om mulig enda mer utspekulert. Batteriene i dagens telefoner er limt så grundig fast at du trenger både kirurgisk utstyr og en engels tålmodighet for å bytte dem. Når batteriet uunngåelig dør, kjøper de fleste ny telefon i stedet for en risikabel reparasjon. 1–0 til kapitalismen!

Vi har også sett eksempler som Apples beryktede «Batterygate», hvor eldre telefoner ble gjort tregere gjennom programvareoppdateringer for å «spare batteriet». I praksis var det en effektiv måte å dytte kundene mot butikken for en «oppgradering» i form av en flunka ny telefon til ti tusen kroner. 2–0 til kapitalistene.

Heller ikke klesskapet slipper unna. Da de første nylonstrømpene kom i 1939, var de så sterke at de kunne brukes som tau. Se for deg en hardbarket sjømann som ankrer opp skuta med festemateriell av nylonstrømper han har rappet fra kona! Produsentene innså imidlertid raskt at evigvarende strømper var dårlig butikk, og endret sammensetningen slik at de fikk løpemasker bare du vurderte å ta dem på deg. Denne arven lever i beste velgående i dagens fast fashion, hvor klær er designet for å falle fra hverandre etter bare noen få runder i den vaskemaskinen som du uansett ikke får reparert.

Lyspærer er altså laget for å slukne, nylon for å revne og elektronikk for å gå i dvale. I mellomtiden står vi der med undertøyet i vannkokeren, mens vi drømmer om en fjern fremtid der ting endelig blir laget for å vare. 3–0 til kapitalistene.  Men hei, vi har i hvert fall fem års reklamasjonsrett – hvis du bare finner kvitteringen som selvfølgelig ble printet med blekk som forsvinner av seg selv etter seks måneder.