Invalid etter tissetur i nabolaget

Det sies at stillesitting er den nye folkesykdommen, og joda – man kan fint pådra seg både kink og lumbago av en ekstremøkt i godstolen. Men det finnes en langt mer ydmykende vei til forfallet. Jeg snakker ikke om den typen heroiske smerter man får etter å ha fullført Norseman Xtreme Triathlon eller slept seg gjennom et endeløst ultraløp i piskende motvind. Der er liksom varige mén, neglesprett og brukne ankler en del av den overprisede startkontingenten.

Jeg snakker om den absolutte lavmål-skaden: dagsturen med bikkja.

I teorien skal det være fysisk umulig å pådra seg en hamstringstrekk mens man rusler i moderat tempo med en setter som har stø kurs mot nærmeste gulspurv. Det burde rett og slett stride mot alle biologiske lover. Men i et anfall av grenseløs optimisme – og kanskje et snev av stormannsgalskap – pleier jeg å spenne på meg en tikilos vektvest for å få litt futt i rusleturen. Man må jo «maksimere utbyttet», slik at turen gagner både hunden og bremser mitt eget akselererende forfall. Resultatet? Jeg er sannsynligvis den eneste i nabolaget som har klart kunststykket å bli idrettsinvalid av en helt ordinær tissetur.

Vektvesten har nemlig blitt selve symbolet på 40-årskrisa for kvinner – en slags sosialt akseptert tvangstrøye. Den er perfekt for oss som får eksistensiell angst og mister livsgnisten bare ved tanken på å løfte jern i en klam treningsbunker, men som samtidig innser at skjebnen har lagt inn en planlagt selvdestruksjon fra fylte 40. Bruker vi ikke musklene nå, ender vi opp som en samling skranglete, vindrikkende vrak før vi i det hele tatt rekker å gjennomføre et eneste markløft.

Som en venninne av meg så treffende sier det: «Jeg ser ikke på knebøy som trening; jeg ser på det som en ren investering i fremtidig verdighet og evnen til å håndtere porselensponnien uten bistand fra hjemmesykepleien.»

Jeg befinner meg herved i en umulig spagat: Jeg får vondt i kroppen av å sitte i ro, men jeg får definitivt mer vondt av å bevege meg. I treningslæren finnes det et vakkert begrep som heter «belastningsstyring». Det handler om å justere treningen slik at kroppen får riktig progresjon uten at det oppstår skader. Men når belastningsstyringen min tilsier at en rusletur med hunden – eller en tur til postkassa, for den saks skyld – er for voldsomt for skrotten å takle, da er det sannelig ikke mye håp i dette slarkete snøret.

Man skulle tro det var mulig å gå over stuegulvet uten å anskaffe seg nye kroppslige skavanker som nekter å samarbeide. Men noe positivt fører jo forfallet med seg: Løtens fysioterapeuter har investert i nytt italiensk designinteriør på pauserommet, og vi vet alle hvor den ekstrainntekten kommer fra.

Så her sitter jeg altså, med en pose brokkoliblanding på låret og et glass rødvin som mental balsam, mens setteren kaster dømmende blikk på meg fra stuegulvet. Hun er i toppform og klar for ny runde, mens jeg vurderer å bestille transport for å få hentet avisa.

Konklusjonen er enkel: Belastningsstyring fungerer sikkert fjell for unge toppidrettsutøvere, men for meg betyr det i praksis at jeg bare er én tissetur unna krykker.

Neste gang dropper jeg vektvesten og satser heller på å bære verdigheten med rak rygg. Den veier tross alt ingenting– og etter denne uka har jeg uansett ikke mer igjen av den å miste.