Katt i kuling og bildør på flukt

Her på Hedmarken klager vi hvis det faller to centimeter slaps på riksvei 25, eller hvis tåka ligger litt for tett over Mjøsa en vanlig januardag. Vi sender ut farevarsler for det nordlendingene kaller en god klestørk. Etter noen år i Nord-Norge har jeg lært én ting: Vi søringer driver med meteorologisk flisespikkeri. Nordlendingene driver med ren overlevelse.

Mitt første møte med det virkelige Nord-Norge var Andenes. Der er ikke naturen bare et vakkert postkort med nordlys; det er en brutal vindmaskin som har feid øya ren for trær. Den nordnorske vinden sørger effektivt for at alt som prøver å strekke seg mot himmelen, enten blir lagt flatt eller blåst rett til havs.

For katten min ble mangelen på klatremuligheter en biologisk kortslutning. Den stakkars skapningen sto på trappa og myste mot horisonten, instinktivt programmert til å klatre i høyden for å få oversikt. Men på Andenes finnes bare mose og lave kratt der det burde vært store furutrær. Først da vi flyttet sørover, falt brikkene på plass. Katten skjønte endelig hva den skulle med klør, og ble raskt en mester i å forsere lokale trestammer.

Vinden i Nord-Norge leker ikke. På Andøya er de ekstra høye barnehagegjerdene ikke der for å holde barna inne. De skal sikre at smårollingene ikke fungerer som menneskelige drager og blåser over til nabokommunen når kulingen får tak i parkdressene. Mens vi i sør stenger skoler og erklærer unntakstilstand ved antydning til underkjølt regn, leker nordnorske barn uforstyrret i det vi ville kalt full storm. For dem er det bare en vanlig tirsdag med litt frisk trekk i luggen.

Som fersk "nordlending" måtte jeg lære parkeringsvett på nytt. På Hamar forlater man bilen som en sivilisert person. Der oppe slipper du aldri dørhåndtaket. Gjør du det, konverteres bildøra umiddelbart til et seil som tar med seg både hengsler og din egen verdighet i samme kastet. Jeg har selv sett en minibuss full av intetanende søringer bli veltet over ende av et enkelt vindkast mens den sto parkert. Da hjelper det lite å ha pakket paraplyen i håndveska, slik min mor gjorde da hun kom på besøk. I nord er ikke paraplyen et vern mot regn; den er et dødelig våpen eller en vrakdel i fritt svev.

På forblåste nordnorske nes er paraplyen for lengst pensjonert til fordel for en permanent «bustete kuling-look» – en frisyre selv ikke frisør-Trude hos Klippoteket i Løten greier å kopiere.

Vi elsker å snakke om været, men husk: Mens vi krangler om snømåking, sitter det en søring på et nes i nord og tviholder i bildøra – i dyp misunnelse over katten, som endelig har fast grunn under potene og en solid Hedmarks-furu å klamre seg til.