Kongen av klor

Familielivet byr på så mangt, men denne formen for russisk rulett – der hovedpremien er eksotiske virusvarianter man bare kan ane omfanget av – er en form for spenning jeg gjerne skulle byttet bort mot en dørgende kjedelig kveld i sofaen.

Først ut i denne runden med «pest eller kolera» er husets arving. Spørsmålet er ikke om vi blir syke – det anser jeg som hogd i stein – men fra hvilken flanke det første biologiske angrepet blir satt inn. Er skolen selve episenteret for katastrofen? Jeg er sikker på at jeg så en klassekamerat som var mistenkelig blek om nebbet for nøyaktig to dager siden. Eller kanskje var det den overfylte bussen, der et barnehagebarn med rungende tørrhoste brukte nabosetet som sitt personlige tørkepapir – med fingre som garantert ikke har sett såpe siden i fjor høst? Kanskje var det den «friske» kollegaen som bare var litt «snørrete i barten», men som i virkeligheten bar på en mikrobe-cocktail sterk nok til å legge et helt nabolag øde.

Uansett opprinnelse er resultatet det samme: Den usynlige fienden har infiltrert våre rekker, og jeg er smertelig klar over hva vi har i vente.

Her hjemme har far allerede inntatt kampposisjon. Under tilnavnet «Kongen av klor» tramper han bestemt rundt med sprayflasken som om han personlig skal utrydde Svartedauden. Han er så nådeløs i tjenesten at man risikerer akutt etseskade bare ved å trekke pusten nær åstedet. Så fort en mikrobe vurderer å banke på døra, står han klar med klor og klut, og et blikk så sammenbitt at selv bakteriene tviler på sin egen eksistens.

Her skal det gnikkes til den bitre slutt, en skjebne som nådeløst rammer både dørhåndtakene og alt i deres umiddelbare nærhet. Hjemmet forvandles til en steril bunkers som dunster av svømmehall i høysesongen. Vi andre prøver bare å overleve både virusangrepet og den påfølgende saneringen.

Det er merkelig hvordan det fungerer: Junior kommer seg med en fart som grenser til det mirakuløse. Selv jeg – husets uoffisielle oversykepleier, som har operert i farlig nærkontakt med både sprutsoner og infiserte kroppsvæsker – føler meg uforskammet pigg. «Dette går jo strålende», tenker jeg, og kjenner meg som en uovervinnelig superhelt fra DC Comics.

Men så, på dag tre, skjer det. «Kongen av klor» begynner å se mistenkelig gråblek ut. Den selvsikre patruljeringen er byttet ut med vaklende steg, før han mumlet at han «bare må legge seg nedpå litt».

Der står jeg igjen og stirrer på den arbeidsledige klorinflaska på kjøkkenbenken. Halvtom, stusslig og hvitbleket i etiketten. Når selve forsvarsverket faller, er det bare et tidsspørsmål før oversykepleieren følger etter i dragsuget. Jeg går rett i den beryktede fella og begynner å kjenne etter. Er jeg ikke litt kvalm? Eller er det en ørliten hodepine som murrer? Om smerten skyldes klorforgiftning eller et virus med full immunitet mot kjemikalier, er uvisst. Men idet hodepinen hamrer takten til nederlaget, innser jeg at i denne runden med russisk rulett var det viruset som holdt i avtrekkeren hele tiden.

Det er tross alt en viss rettferdighet i det. Om vi først skal gå ned, skal vi i hvert fall gå ned sammen – i et hus som lukter like sterkt av nederlag som av nyskrubbet svømmehall.