Kunsten å være en glad amatør

Er man en gourmetkokk bare fordi man har mestret kunsten å steke et egg uten at plommen sprekker.?

Hvorfor kaller jeg meg «hobbyskribent» når den mer profesjonelle betegnelsen «skribent» ikke engang er en beskyttet tittel? Min selvvalgte tittel smaker vitterlig av amatør, men det er nettopp det som er poenget. Jeg er en glad amatør på stadig jakt etter mer kunnskap, og jeg bruker begrepet rett og slett fordi skriving er en hobby – ikke et levebrød. I mitt hode er en skribent en erfaren person med eget foretak, ikke et skrell

som meg, som begynte med dette for en halvtime siden.

Ubeskyttede titler er altså noe man kan forsyne seg av uten videre dikkedarer. Men med en gang det blir fritt fram å smykke seg med alskens merkelapper, blir jeg umiddelbart utilpass. For meg er en tittel noe man gjør seg fortjent til gjennom en objektiv vurdering av kunnskap og ferdigheter – utført av en uavhengig tredjepart. Det har gått inflasjon i systemet, og det kryr nå av tittelryttere som pynter seg med betegnelser de knapt forstår omfanget av.

Det finnes flust av slike eksempler. Jeg kjenner for eksempel altfor mange dyktige fotografer til at jeg ville følt meg komfortabel med å kalle meg det samme. Skal man bære en tittel med tyngde, kreves det mer enn det jeg lærte om lukkertid og blenderåpning på et helgekurs i 2011. Det ville vært like absurd som å kalle seg komiker fordi man er morsom i lunsjen, eller coach fordi man har gitt et velment råd om FODMAP-dietten til en venninne med magetrøbbel.

Kan jeg kalle meg hundetrener bare fordi jeg lufter bikkja i nabolaget og trener på at pelsen skal gå pent i bånd? Her er fallgruvene så mange at jeg med mitt hullete kunnskapsnivå ikke orker tanken på å røre en slik tittel. Jeg ville følt at jeg begikk et rent karakterdrap på meg selv.

Aller mest absurd blir det når folk kaller seg «forfatter» uten å ha utgitt så mye som en eneste bok. Og nei – den årlige fotoboken fra FotoKnudsen med bildetekster som «Her koser vi oss på Kreta» teller ikke som et litterært verk. Det kreves tross alt litt mer enn en fungerende enter-tast og en samling ferieminner for å bære en tittel som historisk sett har hengt høyt. Følger man regelverket slavisk, er det likevel fritt fram for hvem som helst med et halvferdig manus eller noen tåkete dikt i skuffen.

For meg mister titlene all verdi når det brukes så tilfeldig. Det blir som å insistere på at man er gourmetkokk bare fordi man har mestret kunsten å steke et egg uten at plommen sprekker.

Så hvem skal egentlig bestemme over disse titlene? Tydeligvis hver og en av oss. Men siden jeg ennå ikke har fått tildelt noe diplom for mine lunsjvitser eller mitt perfekte tilberedte egg, velger jeg å beholde bakkekontakten. Jeg trives godt med å være en glad amatør som stadig øver på hobbyen min. I en verden full av selvutnevnte eksperter og coacher, føles det nesten som et lite opprør å bare være en liten hobbyskribent.