Kø og knekkebrød – Tålmodighetens pris

Tålmodighet er noe du har i overflod, helt til du faktisk må bruke den. Det er det merkelige fenomenet der du har indre ro nok til å se ketchupen bruke tre år på å nå flasketuten, men klikker i vinkel om en nettside bruker over ett sekund på å laste.

Tålmodigheten min virker å være proporsjonal med hvor lenge jeg allerede har lidd. Har jeg først holdt ut tjue minutter i en stillestående bilkø uten å rive ut store hårdotter i ren frustrasjon, er jeg sannsynligvis villig til å stå i tjue minutter til – om så bare for at de første tjue ikke skal være bortkastet. Det er tross alt lite som er så utmattende som å ha tvunget seg selv til å fremstå som fattet og tålmodig, bare for å miste besinnelsen fullstendig to sekunder senere.

Hva er det egentlig som bestemmer hvor god tålmodighet jeg har? Er dette trenbart på linje med å løpe en 3000 meter eller det å stå i bilkø uten å gå fra konseptene? Det slår meg at de som står oftest i kø – som for eksempel oslofolk – ikke nødvendigvis fremstår som mer tålmodige enn oss andre. Etter min siste tur gjennom hovedstaden vil jeg snarere påstå det motsatte: Oslofolk er overraskende lite tålmodige i trafikken.

Når jeg sitter fast i min egen lille småby-kø inn mot Hamar en lørdag formiddag, hjelper det på min egen elendighet å sende en tanke til de stakkars oslofolkene. Det gir umiddelbart pustehjelp til en tynnslitt tålmodighet. Jeg trenger bare å tenke tilbake på tiden da jeg bodde på Ullern og sto bom fast i Røa-krysset hver eneste ettermiddag, bare for å få luftet hundene i Nordmarka. Da kjenner jeg med en gang at skuldrene senker seg.

Men innerst inne har jeg en mistanke om at det verken er trening eller perspektiv som gjelder, men blodsukkeret. Min egen forbrenning virker å ha en enorm makt over tålmodigheten. I tidsrommet mellom lunsj og middag er tålmodigheten min som oftest på størrelse med lillehjernen til en engelsk setter – den er altså hverken særlig stor eller har særlig mye kapasitet.

Det er i dette tidsrommet, det kritiske mellomrommet mellom lunsj og middag, jeg har møtt mine aller største utfordringer som menneske. Mens enkelte av vennene mine elsker å subbe rundt på Søstrene Grene for å studere teskjeer i timevis, har jeg mest lyst til å skyte meg selv i foten bare for å få en gyldig grunn til å forlate lokalet. Etter to og en halv time med teskje-analyse er tålmodigheten min like tynnslitt som en velbrukt stubb med hyssing fra 1982.

Jeg er forbi stadiet hvor jeg leter etter en «koselig restaurant». Jeg trenger mat med én gang for å avverge et «hangry»-sammenbrudd jeg ikke unner noen å være vitne til. Jeg er såpass ustabil at jeg vurderer å rive til meg en pose tørket lavendel fra en hylle bare for å ha noe å tygge på, og jeg er på ekte redd for at shoppingturen vil ende med både politianmeldelse og permanent utstøtelse fra vennegjengen.

Mens vennene mine virrer lykkelige rundt som en sverm forvirrede døgnfluer for å finne et spisested med de riktige veggfargene og matchende pynteputer, kjenner jeg at forbindelsen mellom fornuften og den tynnslitte forstanden er i ferd med å ryke som en råtten gummistrikk. På et mirakuløst vis klarer jeg å holde maska akkurat lenge nok til at jeg får deiset ned i den nøye utvalgte sofakroken for å endelig kunne innta en bedre middag med vettet i behold.

Jeg ser på de flotte pynteputene og mine uforståelig tålmodige venner, mens sannheten går opp for meg: Løsningen på min sviktende tålmodighet er verken eksponeringsterapi eller mental trening. Det er et knekkebrød i håndveska. Ferdig snakka.