Lurevårens naive offer

For meg virker det helt meningsløst å dra til fjells etter mer snø og vinter når våren – i hvert fall glimtvis – har meldt sin ankomst i lavlandet. Jeg lengter sjelden etter ski og snømåking, og i hvert fall ikke i april. Jeg foretrekker å glede meg intenst over snøen som smelter og været som blir varmere.

Jeg gikk derfor ambisiøst til verks og pakket bort både skiutstyr og dunjakker i rekordfart så snart gradestokken viste plussgrader i solveggen. Jeg følte meg som selve definisjonen på effektivitet der jeg stuet bort alt som minnet om kulde, som om det var smittsomt. Hullete ullongser ble resolutt kastet – eller «resirkulert» i restavfallet, som jeg foretrekker å kalle det – etter en kjapp vurdering av om det var verdt bryet å lappe dem for fjortende gang. Et bekreftende blikk på kjøkkenkalenderen og gradestokken på trappa gjorde valget enkelt: Våren var kommet for å bli.

Skohylla ble rensket for tunge vintersko til fordel for lette joggesko og hvite sneakers. I samme bølge av glødende optimisme fikk terrassegulvet en grundig skrubb, hagemøblene ble vasket, og trampolina ble skrudd sammen i en sky av metallstenger og pågangsmot. Jeg følte meg som arkitekten bak min egen sommer, en slags lokal meteorologisk profet som hadde makt til å fremkalle finværet ved hjelp av grønnsåpe og høytrykkspyler. Det verste som kunne skje, var tross alt bare noen frosne tær hvis det mot all formodning skulle bli litt kjølig igjen.

Men naturlovene lar seg ikke ignorere: Å stramme trampolineduken er tydeligvis den sikreste måten å provosere fram to nye runder med vinter på. Dette hvite, uvelkomne teppet over den elskede hoppematta utløste en eksplosiv språklig blomstring hos arvingen, som plutselig disket opp med gloser selv en herdet sjømann ville notert ned med stor interesse. Jeg ble stående et øyeblikk og lure på hvor disse imponerende kreative perlene egentlig stammet fra – helt til jeg kom på fjorårets forsøk på å montere den samme trampolina uten bruksanvisning. Da innså jeg at eplet sjelden faller særlig langt fra stammen, selv om det lander i nysnø.

Det eneste lyspunktet er at vinterens stadige sikksakkjøring mellom brøytestikkene på Rokosjøvegen tross alt førte med seg noe positivt. Jeg sto allerede med muttertrekkeren i spenn og sommerdrømmer i blikket, men en siste rest av overlevelsesinstinkt fikk meg til å avbryte operasjon dekkskift i tolvte time.

Nå nekter jeg prinsipielt å finne fram vinterjakka igjen. Jeg ender i stedet opp med å hutre i en altfor tynn vårjakke, med joggesko som minner om to klissvåte oppvaskkluter, mens jeg hardnakket later som om jeg har det helt topp. Det er fascinerende hvor mye stolthet man kan legge i å utvikle begynnende lungebetennelse bare for å slippe å innrømme at man tok feil av årstiden.

Trampolina står der som et monument over min egen naive optimisme. Det er tydeligvis en naturlov at jo tidligere man finner fram sommerutstyret, desto hardere slår vinteren tilbake med sin siste, krampeaktige hilsen. Neste år venter jeg med forberedelsene til juni – eller kanskje juli, for sikkerhets skyld.

Inntil videre får jeg bare fortsette med snømåking i shorts, utelukkende for å bevise et poeng ingen andre enn meg bryr seg om.