Når matpakka må spises med skje – En studie i smuler og sviktende motivasjon

Det var sjelden kost å se guttungen så lykkelig som da jeg proklamerte at jeg ikke orket å bake brød denne uka. Endelig sto saftig Juliusbrød fra Kiwi på menyen – et brød som faktisk holder sammen hele veien inn i brødhølet uten å smuldre bort.

Hvorvidt fraværet av smuler skyldes ingredienser så fremmede at de like gjerne kunne vært oppskriften på Drygolin oljedekkbeis, er det bare den utslitte bakeren som ofrer en tanke. Gutta i huset tygger villig vekk på alt som metter – og jeg slipper endelig Juniors frustrasjon over det hjemmebakte smuldrebrødet, som han hardnakket påstår må spises med skje. Det sier seg selv at husets baker sliter med å finne tilbake motivasjonen etter et halvår med uavbrutt produksjon – en innsats som kun har blitt belønnet med frustrasjon og ønskedrømmer om nydelige butikkbrød, perfekt maskinskårne og blottet for menneskelig svikt, rett fra skjæremaskina på Kiwi Meierigården.

Jeg har plutselig fått enormt mye tid til disposisjon etter ukas endringer i heimens brødforsyning, og lurer jo litt på hva jeg skal bruke all denne fritiden til. Kanskje jeg skulle gå grundig til verks med en dybdestudie i hvordan man baker smuldrefritt brød uten å ty til superlim eller industrimaling. Alternativt virker en støttegruppe for utbrente bakere betraktelig mer forlokkende akkurat nå.

Men siden jeg har en tendens til å velge bort hvile til fordel for selvpining, faller tankene heller på det fysiske forfallet. Det hadde nok vært lurt å øke treningsmengden på eget skrog for å få bukt med diverse vondter som på forunderlig vis har samlet seg opp gjennom vinteren. Problemet er bare at jeg aldri helt har forstått dette med belastningsstyring og restitusjon.

Mens folk flest har som mål å lære seg kunsten å trene mindre eller smartere for å få mer fremgang, virker det som om jeg bevisst går inn for det motsatte. Her har jeg vandret rundt i skogen hele vinteren, minst en time hver dag, med en ti kilos vektvest stroppet til kroppen i håp om å bygge en ryggrad av armert betong. Vi vet alle at det eneste synlige resultatet av denne iherdige innsatsen ble en ekstra MR-runde hos Unilabs, og to nye skader det tar tid å bli kvitt.

Nå sitter jeg altså her og sliter med motivasjonen til både brødproduksjon og mine tidligere tvangspregede skogsturer med ekstra vekt – som gjorde at ryggraden min knelte i både bokstavelig og overført betydning.

Men hvem vet, kanskje motivasjonen dukker opp igjen når lageret av industribrød er tomt og støttegruppen for utbrente bakere har fått skikkelig fart på melet igjen. Inntil da finner du meg i horisontalen, mens jeg grubler på om Unilabs har klippekort – og om Juliusbrødet faktisk inneholder nok bindemiddel til å lime sammen en ryggrad i nød eller om jeg rett og slett er forbi siste forbruksdato.