Tre spiseskjeer med grus

Jeg har helt bevisst valgt å bosette meg mer enn bare et steinkast unna Løten sentrum. Noen vil kanskje si jeg bor uforholdsmessig langt ute i skogen – jeg befinner meg tross alt nærmere Hølmyrkoia enn Europris. Andre vil derimot hevde at jeg bor ganske sentralt. Det tar tross alt under to timer inn til Oslo.

Selv om jeg frivillig har begått det kunststykket å bosette meg langt ute i villmarken – jeg mener utenfor Bergumfeltet – hadde jeg ikke den fjerneste anelse om hvilke konsekvenser dette ville få på vinterstid. Siden jeg hverken eier kjettinger eller traktor, føles bilturene ned mot sivilisasjonen ofte som en dose påtvunget ekstremsport. Det virker nesten som om oddsen for bikini-vær på Budor i januar er større enn sjansen for å holde bilen i noenlunde riktig kjøreretning.

Hver gang jeg passerer Berg gård på vei mot sentrum, kommer endelig den etterlengtede knitringen av grus mot dekkene. Herfra og inn er det nemlig så mye strøsand at man kunne arrangert sandvolleyballturnering helt frem til påske. Jeg mener å erindre at det faktisk ble strødd på Rokosjøvegen én gang – jeg tror det var forrige vinter. Overraskelsen var så stor at jeg holdt på å seile av veien i ren, spontan eufori. Gleden ble imidlertid raskt byttet ut med forvirring da jeg innså at det stort sett bare var midt i Vea-krysset det var dumpet omtrent tre og en halv spiseskje med grus. Noe i meg sier at det kanskje er i seneste laget å begynne å tenke på bremselengde når man allerede befinner seg midt ute i krysset?

Det totale fraværet av strøing på Rokosjøvegen har tvunget meg ut i en form for ufrivillig eksponeringsterapi. Hver morgen ruller jeg ut av innkjørselen med dødsforakt i blikket og hjertet i halsen, mens jeg overlater navigeringen til fysikkens lover og blind flaks. Etter ukesvis med ukontrollerte piruetter stiger knapt pulsen lenger når bilen tar en full 360-vending mot grøftekanten. Jeg har blitt så herdet av de daglige isdansene at jeg nå ser på brøytestikkene som slalåmporter snarere enn trafikksikkerhetstiltak.

Siden kommunen tilsynelatende har gått tom for både grus og tiltakslyst på min side av sentrum, har jeg klekket ut en løsning. Hvert år selger Løiten Musikkforening bokstavelig talt bøttevis med strøsand til inntekt for driften. Hva om kommunen rett og slett satte ut hele strøoppdraget til korpset? Dette hadde betydd klingende mynt i korpskassa, samtidig som man garantert hadde spart Viking for utrykninger. Kanskje hadde sykehuskøene – i hvert fall på akutten – blitt kraftig forkortet også.

Denne nye strøordningen kunne vært et praktfullt skue: En hel delegasjon med fløyter, trompeter og stortromme som marsjerer taktfast bortover Rokosjøvegen mens de sprer sand i perfekt formasjon. Korpsfolk er jo verdensmestere i simultankapasitet, så jeg har virkelig troen på en flott gjennomføring.

Inntil korpset står klart, får jeg bare fortsette å satse på at flaksen holder frem til våren. For akkurat nå føles det mer sannsynlig at elgen inviterer på kaffe i veikanten, enn at jeg faktisk finner mer enn de vanlige tre spiseskjeene med strøsand her ute i periferien.