Vinterklær i en tynn tråd

Våren er i anmarsj, og juniors vinterklær henger bokstavelig talt i en tynn tråd. Sesongens siste skidag på skolen er gjennomført, men allerede kvelden før måtte det utføres «øyeblikkelig hjelp» på vinterbuksa for at den skulle overleve en siste økt i snøhaugene på Budor.

Dette er ingen billigbukse sydd på en kummerlig fabrikk i Langtvekkistan, men en såkalt kvalitetsbukse kjøpt for altfor mange hundrelapper på et overbefolket shoppingsenter rett før jul. Etter knapt et kvarters bruk så plagget ut som om det hadde vært en tur gjennom en flismaskin. At dette liksom skal være kvalitet, er like opplagt som at en fluktstol fra Europris er det tryggeste valget for en ekspedisjon til Sydpolen.

I et desperat forsøk på å klargjøre tekstilhaugen – som nå minnet mest om en flokete ball med garn etter et basketak med en rabiat gaupe – hentet jeg frem den ekstra sterke ulltråden. I en akutt villfarelse om at jeg var den nye Jenny Skavlan, gikk jeg løs på trådhaugen med dødsforakt og en søm som neppe var godkjent for så omfattende katastrofehåndtering.

Som miljøbevisst husholdningssjef vil jeg gjerne anbefale Jennys instruksjonsvideoer på YouTube. Jeg er overbevist om at disse gjør-det-selv-filmene har redusert mange klimaavtrykk, selv om mine egne prosjekter foreløpig minner mer om et rop om hjelp enn om praktisk bærekraft.

Som erfaren villgaupemamma – jeg mener guttemamma – har jeg uansett alltid et siste triks på lur: klistrelapper. Disse smekker jeg utenpå hardangersømmen som en slags armering. Det hadde vært så inderlig fint, flott og praktisk om bukseknærne holdt helt frem til påske.

Hvordan det gikk? Buksa klorte seg gjennom skidagen, men klistrelappene på knærne har begynt å gå i oppløsning. Stoffet, som en gang ble markedsført som vannavvisende med en eller annen imponerende «vannsøyle», minner nå mest om en velbrukt og småmuggen svamp som suger til seg alt av sørpe og elendighet.

Jeg trøstet meg med at plagget tross alt hadde gjort sin plikt. Siden vi er langt ute i mars, er sommeren i praksis rett rundt hjørnet. Glad og fornøyd dyttet jeg vraket ned i restavfallet, mens jeg drømte om hvor fint det skulle bli å sy om noen hullete dongeribukser til kule sommershortser. Men så kom jeg på det: Neste helg er det overnattingstur med speideren! Og ja – de skal gå på ski – og ja – de skal sove ute.

Jeg kastet et siste, desperat blikk ned i søppelkassa og vurderte et øyeblikk enda en gjenoppliving. Men nei. Tekstilliket er nå så gjennomsyret av muggen svamp og mikroplast at selv ikke Jenny Skavlan med en hel hær av «syinfluensere» kunne reddet dette. Jeg får heller spinne mitt eget garn av gammelt navlelo og håpe på det beste.

Speidertur på ski? Han får gå i ullklærne. Alt er bedre enn å sende ungen til skogs i en bukse som nå består av mer lim og løgner enn faktisk stoff. Om speiderlederen spør, får jeg heller si at vi kjører en ny, minimalistisk overlevelsesteknikk: «Ull er gull, og plast er tull».  Denne svampen av en bukse har gjort sitt siste basketak med både rabiate gauper og sørpete snøhauger.