Petit

Jeg har helt bevisst valgt å bosette meg mer enn bare et steinkast unna Løten sentrum. Noen vil kanskje si jeg bor uforholdsmessig langt ute i skogen – jeg befinner meg tross alt nærmere Hølmyrkoia enn Europris. Andre vil derimot hevde at jeg bor ganske sentralt. Det tar tross alt under to timer inn til Oslo. Selv om jeg frivillig har begått det kunststykket å bosette meg langt ute i villmarken – jeg mener utenfor Bergumfeltet – hadde jeg ikke den fjerneste anelse om hvilke k

Familielivet byr på så mangt, men denne formen for russisk rulett – der hovedpremien er eksotiske virusvarianter man bare kan ane omfanget av – er en form for spenning jeg gjerne skulle byttet bort mot en dørgende kjedelig kveld i sofaen. Først ut i denne runden med «pest eller kolera» er husets arving. Spørsmålet er ikke om vi blir syke – det anser jeg som hogd i stein – men fra hvilken flanke det første biologiske angrepet blir satt inn. Er skolen selve episenteret for ka

Jeg engasjerer meg i mye og mangt, men det mest fornuftige – i mitt hode, i hvert fall – er klimaengasjementet. Her må både lidenskapen for mummikopper og den evige krigen mot ultraprosessert mat vike. For la oss være ærlige: Det hjelper fint lite med fryseren full av surdeigsbrød med perfekt skorpe hvis verden brenner opp mens jeg leter etter kortreist agurk i en overpriset gårdsbutikk. Jeg står der og beundrer en agurk så lokal at den praktisk talt har eget personnummer, me

Jeg hjemsøkes av en uforklarlig trang til å hamstre Mummikopper. Selv om kjøkkenskapene for lengst har passert bristepunktet, nekter ønskelisten å slutte å vokse. Det er riktignok irriterende at det er «trangt om saligheta» på hyller som egentlig var tiltenkt en minimalistisk tilværelse, men minimalismen må alltid vike når en ny skatt skal innlemmes i samlingen. Og med «skatter» mener jeg altså helt ordinære porselenskrus prydet med fargerike – og tidvis glorete – finske trol

Her på Hedmarken klager vi hvis det faller to centimeter slaps på riksvei 25, eller hvis tåka ligger litt for tett over Mjøsa en vanlig januardag. Vi sender ut farevarsler for det nordlendingene kaller en god klestørk. Etter noen år i Nord-Norge har jeg lært én ting: Vi søringer driver med meteorologisk flisespikkeri. Nordlendingene driver med ren overlevelse. Mitt første møte med det virkelige Nord-Norge var Andenes. Der er ikke naturen bare et vakkert postkort med nordlys;

Enten du sitter på hjemmekontoret eller på jobben: Tenker du over hvordan du fremstår i digitale møter? Noen prioriterer antrekket. Andre fintrimmer lyssetting, sveis og kameravinkel for at både ansikt og stue skal fremstå plettfrie. Ideelt sett er vi mest opptatt av det faglige budskapet, men i praksis ender vi ofte i en stressende spagat mellom fag og fasade. Det skal lite til før en samling tomflasker i bakgrunnen overtar oppmerksomheten mens du underviser en årvåken forsa

Tradisjonen med rikelig og – la oss være ærlige – ekstremt fettrik julemat har dype røtter i norsk historie. Den er formet av en salig blanding av hedensk overtro og de beinharde praktiske hensynene i det gamle bondesamfunnet. Før i tiden trodde man at jo fetere maten var, desto mindre var sjansen for at onde makter fikk fotfeste. Det tykke laget med smør på grøten var ikke bare hjerteinfarkt på en asjett; det var et «beskyttelsesskjold» mot mørketidens farer. Før kristendomm

Lille julaften i Løten sentrum drives av en helt egen form for kontrollert aggresjon. Den ellers døsige hovedgaten er forvandlet til en kamparena for logistikk i tolvte time. Biler jager forbi i et uvant tempo; bremselysene blinker nervøst i krysset ved RC-shopen. Europris-parkeringen er så elektrisk at CC Vest på en lørdag fremstår som en øde rasteplass i januar. Mellom hvinende dekk og hissige horn svinger bilene med fiendtlig målrettethet. Jeg navigerer meg anspent gjennom